Gode grusmasser og smart spredning. To viktige betingelser som vil avgjøre om infiltrasjon vil fungere over tid.
– Grunnforholdene vil alltid være bestemmende for mulighetene, men det lar seg gjøre å frakte avløpsvannet et godt stykke til et sted der egnede masser er å finne. I innlandet er det mange steder fine forhold for infiltrasjon. Tidligere tiders elver og isbreer har lagt igjen gode masser, forteller rådgiver Knut Robert Robertsen hos Asplan Viak, som stadig utarbeider nye planer for bruk av infiltrasjonsanlegg. Robertsen er opprinnelig utdannet geolog, en kompetanse som kommer godt med i jakten på egnede løsmasser for infiltrasjonsanlegg.
Man skal ikke langt opp i høyde over havet før det er mulig å finne nyttig naturlig grus. Da isen så smått begynte å trekke seg tilbake for 20 000 år siden la den igjen mye løsmasser i dalfører og fjellområder.
– På Prestebakke syd for Halden har vi prosjektert og bygget et renseanlegg der man kombinerer et biologisk minirenseanlegg med et infiltrasjonsanlegg på 1000 kvadratmeter, forteller Robertsen.Renseanlegget er dimensjonert for 300 personekvivalenter og 60 m3/d. En ny praksis som brer om seg er nettopp å bruke infiltrasjon som ekstra sikring og siste rensetrinn, i kombinasjon med andre løsninger, for eksempel biologiske og eller biologisk kjemiske renseanlegg.
– Det kreves ikke så store anlegg, men det gir dobbel sikring. Man bruker naturen til å oppnå svært god renseeffekt for tarmbakterier og smittestoffer, noe som er viktig der vassdrag brukes til rekreasjon, det er svært ofte en rimelig sikkerhet for spredning av uheldige smittestoffer, presiserer Robertsen.
Spre med trykk
Mens man tidligere utformet anleggene med selvfall er det i dag påliggende å fordele avløpsvannet ved hjelp av trykk og med støtvis porsjonering.
– Mye kommer naturligvis an på terrenget, men med støtbelastning har man bedre kontroll med fordelingen, og samtidig større frihet i forhold til helling på terreng. Selve fordelingsskiktet trenger dessuten ikke ligge så dypt, det kan i mange tilfeller legges oppå bakken, med overfyll, naturligvis etter at man har sjekket at massene under er egnede, presiserer Robertsen.
Alle anlegg skal også bygges med slamavskiller.
– Der terrenget ligger til rette er det er heller ingenting i veien for å bygge åpne anlegg, der avløpsvannet fordeler seg over en stor flate. Det er litt uvant for oss nordmenn med åpne avløpsanlegg, men brukes ofte i utlandet og i stadig større grad her i landet, forteller Robertsen.
Åpne anlegg
Robertsen anslår at det i dag er mer enn 100 000 små og større infiltrasjonsanlegg i drift i Norge. Mange anlegg bygd på sytti- og åttitallet er imidlertid i ferd med å gå ut på dato.
– De ble bygget med selvfall og uten gode løsninger for prøvetaking. Mange anlegg er gått tette, som regel fordi ikke fordelingen fungerer. Her kan man gå over anleggene og se om de lar seg oppgradere, og eventuelt installere pumpe og legge nye rør, som regel 32 mm, det kan gjøre underverker, sier Robertsen.
I praksis vil belastningen være med og bestemme valg av løsning. Nedgravde anlegg brukes for anlegg opp til 2-300 personekvivalenter, maks 500 pe. Der det er større behov kan man forsvare lenger transport og gå sammen om å bygge felles anlegg. Et eksempel er på Lesja, der avløpsvannet samles opp i sentrum og fraktes 13 kilometer til et sted med godt egnede løsmasser. Også på Rena i Åmot kommune og i Folldal er det valgt åpne infiltrasjonsbassenger, som har vist seg å fungerer godt, men som av luktmessige forhold bør ligge et stykke unna bebyggelsen, sier Robertsen.
