Mange kommuner er flinke til å produsere VA-tjenester som holder høy kvalitet. Men dessverre er det også mange som sliter med store utfordringer.
– Vannledninger som lekker, ledningsbrudd og driftsforstyrrelser utgjør et samfunnsøkonomisk tap for kommunene. Men vanntap koster til syvende og sist abonnentene store summer. Hvem har ansvaret, spør adm. dir. Trond Johannesen i en kronikk i Kommunal Rapport:
Etterlyser debatt
Ledningsnett som lekker, ledningsbrudd og driftsforstyrrelser utgjør et samfunnsøkonomisk tap som vi ikke har sett noen regne på.
I forbindelse med oppkjøringen til årets kommune- og fylkestingsvalg, har Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) foretatt en gjennomgang av SSBs Kostra-data for å få en status på hvilke utfordringer landets kommuner har når det gjelder vann- og avløpsnettet.
Vi tok utgangspunkt i to viktige kvalitetsindikatorer, nemlig lekkasjegrad og husholdningsforbruk, og så på utviklingen i tidsperioden 2005–2014.
50 % tap
I 14 kommuner er den innrapporterte lekkasjegraden fra vannledningsnettet på over 50 prosent. Halvparten av årsproduksjonen fra disse kommunenes vannverk når altså ikke fram til abonnentene, men forsvinner ut av ledningsnettet.
– Dette burde få noen hver til å steile! I andre sektorer ville et slikt svinn forårsake reaksjoner, men ikke i VA-sektoren.
Et annet funn vi har gjort, er at 28 kommuner har innrapportert mer enn det dobbelte av det som regnes som normalt husholdningsforbruk av vann. En gjennomsnittsnordmann bruker i snitt 200 liter per døgn. Hvordan kan det så ha seg at folk i noen kommuner, ifølge kommunene selv, bruker både 400, 500, 600, ja, helt opp til 1.600 liter i døgnet? Er dette fordi disse innbyggerne drikker veldig mye vann, dusjer mer eller vasker mer klær enn landsgjennomsnittet?
Vi i MEF tror ikke det. Vi tror heller at høye innrapporterte tall for husholdningsforbruk handler om at man i en del kommuner måler vannforbruket annerledes, og at dette i virkeligheten handler om lekkasjer.
Mer kunnskap
Grunnen til at vi tror, men ikke vet, er fordi tallene til kommunene kan sprike veldig fra det ene året til det andre. Over tid ser denne spriken nesten absurd ut, både når det gjelder lekkasjer og forbruk.
Det noen kommuner har fortalt oss, er at kunnskapen om hva som er status på ledningsnettet ikke er god nok. Det gjøres mange beregninger, og det er iblant vanskelig å måle uten at alle abonnenter i kommunene har vannmålere, noe kun et fåtall av kommunene krever.
Vi i MEF mener derfor det er behov for kommunene å få mer kunnskap om tilstanden på eget ledningsnett. Mange kommuner har god oversikt, men langt fra alle. Hvorfor er dette viktig?
Alle betaler
Vanntapet koster deg og meg penger. Masse penger. Ledningsnett som lekker, ledningsbrudd og driftsforstyrrelser utgjør et samfunnsøkonomisk tap som vi ikke har sett noen regne på. Kanskje er det for at behovet ikke har vært der? De fleste er godt fornøyd med at vannet kommer ut av springen, og at avløpet fører bort skittent vann, og tenker ikke mer på det – før ting stopper opp.
Jeg innledet dette innlegget med et spørsmål: Hvem har ansvaret? Det korte svaret er at alle har ansvaret. Et viktigere spørsmål er: Hvem tar ansvaret? Dette er grunnleggende sett et ansvar som sitter kollektivt i kommunestyresalen.
Kjære lokalpolitiker! Gratulerer med tilliten du har fått av dine velgere. Gi tilbake ved å ta ansvar for produksjonen av vårt viktigste næringsmiddel, drikkevannet vårt. Og ta eierskap til det arbeidet som gjøres lokalt for å få ned lekkasjegraden på ledningsnettet, og at dette nettet holder en kvalitet som sikrer deg selv og dine.
Gjengitt med tillatelse av MEF:
