Ofte benyttes begrepet sårbar resipient (vannforekomst) når man vurderer en belastning som vannmiljøet utsettes for. Begrepet er sjeldent definert, og kriteriene som ligger til grunn for å vurdere sårbarheten mangler. Rapporten definerer sårbarhet som: «En vannforekomst sin evne til å tåle og eventuelt restitueres etter aktiviteter eller endringer i miljøforholdene».
– Med bakgrunn i vannforskriften, naturmangfoldloven og vannfaglig kompetanse har vi samlet kriterier som vi mener er viktige for å vurdere en vannforekomst sin sårbarhet for avrenningsvann fra vei, sier Sissel Ranneklev, forsker i NIVA.
Kriteriene som bygger på vannforskriften og naturmangfoldloven har blitt sammenstilt i to Excel-baserte regneark, utformet som to atriser. Etter angitte føringer gis hvert kriterium poengscore 1, 2 eller 3, og avhengig av gjennomsnittlig poengscore, klassifiseres vannforekomsten videre i en av tre sårbarhetskategorier: «Lav», «Middels» eller «Høy». Informasjon for vurdering av sårbarhetskriteriene for den aktuelle vannforekomst hentes i hovedsak fra Vann-Nett, Vannportalen, Miljødirektoratets Naturbase og Artsdatabankens Artskart.
– Sårbarhetskriteriene i matrisene er utviklet for bekker, elver og innsjøer, ikke kystvann og grunnvann.
Verktøyet (matrisene og rapporten) er beregnet for personer som jobber med vannfaglige problemstillinger i veiplanlegging knyttet til anleggs- og driftsfase.
>> Les hele rapporten her
