Norske infiltrasjonsanlegg for avløpsvann ble et populært alternativ når hus i spredt bebyggelse første gang fikk pålegg om behandling av avløpsvann. Slike anlegg ble anlagt i hopetall på 70- og 80-tallet, ikke minst i forbindelse med Mjøs-aksjonen.
Under lupen
De fleste anlegg har imidlertid begrenset levetid og er derfor nå i ferd med å komme under lupen. Kartlegging bl.a. ved Gjøvik har vist at flestepartene av anleggene ikke fungerer tilfredsstillende.
En kommune som nå tar ansvar og har startet det lange løpet er Ringebu, som ved ingeniør Marcel van der Velpen luftet sine planer under et seminar på Ås i regi av Norsk Vannforening nylig.

Det finnes ca 800 infiltrasjonsanlegg i Ringebu kommune, og man har begynt med prosjektet: «Opprydding i spredt avløp».

- Det er foreløpig dedikert to personer som skal arbeide med dette i lang tid framover. De fleste anleggene på Ringebu var en del av den store miljøaksjonen for Mjøsa, og nå har tiden gjort de modne for en sjekk, sier van der Velpen til VANytt.
Bilde viser en kum hvor vannstanden er for høy, dette er første kammer i et tokamret system som er bygd opp av to separate betongkummer. Pila i bildet viser dykker til overføringsrør til 2. kammer som nesten har forsvunnet under vannnivået. Det tyder på høyt nivå i 2. kammer også, og fra 2. kammer går det til infiltrasjonsgrøfta. Går grøfta tett, så har vannet ikke mulighet å piple ut i grøfta, og dermed stiger vannnivået i slamavskilleren, i alle kamre.
Syv års plan

Den langsiktige planen for Ringebu peker mot år 2024, da skal alle anlegg være gjennomgått og rehabiltert. Som en del av planen har man deltatt i kurs, og gjennomført opplæring av tilsynspersoner som skal foreta kartlegging og tilsyn. Man regner med å rekke tilsyn av fem anlegg om dagen og bruke ca to år på å gå gjennom anleggene i Ringebu kommune.

– Avdeling Plan og Teknisk i kommunen har satt dette på dagsorden og første trinn er at en plan for tilsyn skal vedtas politisk, og kartleggingen er dermed så vidt begynt, sier van der Velpen.

Arbeidet vil gå løpende og overlappende mellom kartlegging, varsel om utbedring, vedtak, informasjon og oppfølging av de enkelte anleggseiere i ettertid.

– Det er vanskelig å si hva eierne av anlegg som ikke fungerer må gå for, enkelte anlegg må kanskje anlegges på nytt, andre kan kanskje oppgraderes eller bli erstattet av minirenseanlegg, det vil trolig også avhenge av lokale forutsetninger, sier van der Velpen.
Bilde viser en slamavskiller som består av 1 kammer (betongrør) med lavt vann nivå. Det tyder på at kummen har en lekkasje: Avløpsvannet havner aldri opp i infiltrasjonsgrøften, men forsvinner i bakken rund kummen, som en gammeldags synkekum. Bilde viser innløpsrøret i teglstein, og gjennomføringen er ikke helt tett. Avløpsvannet har mulighet å lekke ut i området (i tilfellet vannet skulle komme så høyt) og i tillegg har overvann mulighet å trenge inn i avløpssystemet, som forårsaker en større hydraulisk belastning enn systemet er beregnet for.
Praktisk øvelse
Som en innledende øvelse på tilsyn hadde man nylil en praksisdag med en ekstern erfaren hydrologisk rådgiver, der man gikk oger en håndfull anlegg.
– Det viser seg at mange anlegg har mangler eller er gått ut på dato. Ofte er det svikt i slamavskillere og fordeling av avløpsvannet til infiltrasjonsgrøftene. Det kan være rør som har løsnet, ringer som er forskjøvet seg eller konstruksjoner som er sprukket. Enkelte anlegg er også for dårlig konstruert for økende belastning og bruk av avløpet. Det er også et problem at kummer lekker inn vann fra omgivelsene, forteller van der Velpen.
I en fjellkommune som Ringebu ligger både kummer og grøfter ofte i kraftig helling, dette kan både være en årsak til en del av problemene og samtidig en ekstra utfordring ved forbedring av anlegg.
– Dette kommer til å ta tid, men vi får ta et anlegg av gangen, uansett er dette en jobb som må gjøres, det må komme på stell, og vi legger opp til at folk får god tid til å rå om seg, sier ingeniør Marcel van der Velpen.
