Er det på tide at vi re-evaluerer sertifiseringsordningen for minirenseanlegg?
Innlegg av Morten Wiese, Siv.Ing. Wiese Vann & Miljø AS
«Jeg noterer meg at diskusjonen rundt sertifiseringsordningen for minirenseanlegg endelig har kommet til overflaten. Som nøytral fagkyndig og prosjekterende for små avløpsanlegg er jeg mer eller mindre i daglig kontakt med folk fra næringen, inkludert representanter for leverandørene. Sertifiseringsordningen har i lengre tid vært diskutert i private fora, men flere har kviet seg for å uttale seg offentlig da ordningen også har kommersielle innvirkninger. Min erfaring de siste årene at det har ulmet i bransjen og det er bra at dette endelig har kommet på trykk. Det at flere allerede har ytret seg med ulike standpunkt i VA-Nytt er bra. Kanskje vi nå kan få en god og åpen diskusjon om sertifiseringsordningen og om den virker etter intensjonen.
Vi er alle enige om samfunnsoppdraget: Sørge for at vassdragene våre kommer opp på økologisk nivå GOD eller bedre så fort som mulig, og her må vi i spredt avløp bidra. Spørsmålet er om vi har valgt den mest kostnadseffektive veien til målet. Det at ulike leverandører har ulike syn på dette er interessant, men en skal ikke se bort ifra at det er kommersielle hensyn mer enn miljøhensyn som ligger til grunn for dette. At ordningen er kostbar, er ikke til å stikke under en stol. Og jo mindre leverandøren er, jo mer kostbar er den relativt sett. Da bør det også kunne dokumenteres at ordningen har effekt i forhold til det vi ønsker å beskytte, nemlig vassdragene våre.
Bortsett fra det som er dokumentert av renseeffekt under utprøvning i laboratorier i forbindelse med EN12566-3 testingen er det for lite og for sporadisk data tilgjengelig for å kunne gjøre statistiske analyser av de ulike anleggenes renseeffekt under vanlig bruk. Men, prøveresultatene som Morsa-kommunene og Tilsynskontoret i Lier jevnlig publiserer levner ingen tvil: Anleggene er ikke så robuste som en skulle ønske og møter konsekvent ikke rensekravet på alle parameterne.
Spørsmålet er da: Har sertifiseringskravet hjulpet til med å få anleggene til å rense bedre? Har elvene og bekkene våre merket noen forskjell pga. sertifiseringskravet? For det var vel det som var meningen? Ut ifra mine egne observasjoner og gjennomgang av publiserte renseresultater mener jeg det er grunnlag for å betvile effekten av sertifiseringsordningen. Årsrapportene fra Tilsynskontoret i Lier (2013-2024) viser en svak nedgang i avvik som krever tiltak på fosfor, mer eller mindre uendret for organisk stoff og uendret på hygienisering. Dette er i en periode hvor det har vært fokusert mye på kursing og opplæring i alle ledd, ikke minst for servicepersonell samtidig som det har vært økt fokus fra overordnede myndigheter. Her har Norsk Vann og deres samarbeidspartnere gjort en kjempejobb. Hvis vi legger godviljen til ser vi kun minimale forbedringer i renseresultatene, og i hvert fall ikke nok til av vi kan hevde at det stammer fra sertifiseringsordningen.
Når jeg er ute og snakker med representanter for leverandørene inkl. servicepersonell så har jeg merket et økt søkelys på dette med renseresultater på deres egne anlegg opp mot konkurrentene. Jeg opplever også at flere leverandører er mer «på» når det gjelder å rykke ut og korrigere anlegg når en alarm utløses eller når anlegget av en eller annen grunn ikke fungerer optimalt. Men jeg opplever ikke at det er TG* ordningen som gjør at de nå jobber hardere for å oppnå gode renseresultater. Årsaken ligger heller i at de ikke ønsker å få tildelt «rødt kakestykke» i den offentlige tilgjengelige statistikken fra Tilsynskontoret i Lier. TG sertifikatet beholder de jo uansett, det trekkes heller ikke tilbake uansett hvor dårlig renseresultatene er dokumentert å være. Jeg mener at TG-ordningen gir få eller ingen insentiver til å forbedre anleggene eller å gjøre de mer robuste.
Kanskje er det konkrete endinger som større slamlagringskapasitet, endring av intern geometri for forbedret innblanding av fellingskjemikalier, redusert overflatebelastning etc. som faktisk ville ha innvirkning på renseeffekten. Jeg kan ikke se at TG-ordningen gir insentiver til FoU og produktutvikling av anleggene.
Slik jeg ser det er hovedutfordringen med TG-ordningen er at den ikke setter søkelys på det som faktisk har en direkte innvirkning på renseevnen. Nemlig kvaliteten på vannet som kommer ut av anlegget. Tanken bak en sertifiseringsordninger generelt er at hvis en implementerer et godt kvalitetssystem og dokumentkontroll i en bedrift så vil produktene eller tjenestene bedriften produserer også øke i kvalitet. Jeg har selv 25 år bak meg i en sertifisering og klassifiseringsbedrift innen olje og gass. Dette er den bransjen som stiller de høyeste kravene til sertifisering, kanskje sammen med fly og atomindustrien. Det var ytterst sjelden at de sertifiseringsprosessen jeg var involvert i endte med at selve produktet ble endret. Påpekte mangler handlet alltid om mangelfulle sjekklister, sporbarhetskontroll, mangelfull avvikshåndetring, manglende signaturer etc. Alt vel og bra, men produktet forble det samme. Altså bare «mer papir» som mange ville uttrykt det. I Norge er det mange bedrifter som bevisst har valgt å holde seg vekke fra olje og gass industrien pga. alle dokumentasjonskravene. Dette er bedrifter som produserer høykvalitets produkter, men de har rett og slett ikke kapasitet, bemanning eller ønske om å tilfredsstille alle dokumentasjonskravene fra offshoreindustrien. Jeg ønsker ikke at vår bransje skal havne i samme situasjon.
Det vil være veldig synd for alle aktører i denne bransjen, inkludert vannmiljøet, hvis vi nå mister tilgang til å benytte systemer som har vist seg å være gode fordi leverandøren ikke lenger finner det formålstjenlig å opprettholde TG sertifikatet.
Jeg ser flere utfordringer med TG-ordningen som jeg mener det er på tide av vi som bransje evaluerer skikkelig:
- Ordningen fokuserer ikke på det som faktisk betyr noe for miljøet, nemlig vannet som kommer ut av avløpsanlegget. Istedenfor er fokuset på støttesystemene rundt. I beste fall vil sertifiseringsordningen bare være en indirekte årsak til en forbedring.
- Ordningen er lagt opp slik at Sintef har endt opp i en monopolsituasjon, det er aldri heldig.
- Ordningen er kostbar og kan virke konkurransevridende mellom de ulike leverandørene i Norge. En stor leverandør kan kanskje tjene på en situasjon hvor mindre aktører må trekke seg ut av økonomiske årsaker. Vi som bransje ønsker ikke å havne der hvor dagligvarebransjen er i dag med bare et fåtall store aktører. Det er det ingen som er tjent med.
- Ordningen kan holde andre aktører ute fra markedet. Det finnes flere gode anlegg fra seriøse aktører som tilbyr sine anlegg utenfor Norge, men muligens kvier seg for å etablere seg her da den økonomiske risikoen som følge av TG-ordningen er for høy. Det er synd hvis TG-ordningen fører til at vi som bransje ikke får tilgang til disse systemene.
- Ordningen tillater testing på ulike test-fasiliteter med ulike testprogram. Resultatene fra testene er derfor ikke direkte sammenlignbare, og jeg har hørt flere som setter spørsmålstegn ved kvaliteten ved noen av testlaboratoriene. Hvis en TG-ordning virkelig skulle gi mening burde det kreves testing på samme Sintef godkjente testfasilitet til et program fastsatt av Sintef.
Istedenfor en TG ordning kunne vi for eksempel vurdere:
- Krav om ISO 9001 sertifisering av bedriften. Dette vil sikre at bedriften har nødvendige kvalitetssystemer for å følge opp intern dokumentkontroll, leveranser, avvik etc. Her er det også en skog av leverandører av sertifiseringstjenester slik at vi unngår monopol på tjenesten.
- Instrumentering. Med dagens sensorteknologi så er det fullt mulig å overvåke kritiske parametere i et anlegg 24/7. Ved avvik kan feilen raskt identifiseres og korrigeres, og historikken som ligger i dataloggen gir et mye bedre grunnlag for feilsøking. Tidsperioden med utslipp over grenseverdiene blir da redusert.
- Tettere oppfølgning. For et MRA kan det gå 3-6mnd mellom hvert servicebesøk. Det vil si at et anlegg kan stå med feil i et halvt år før det blir oppdaget. Ja, det er krav til alarm, men akkurat som med plagsomme bilalarmer så skrur eieren de av. Jeg har lenge forundret meg over hvordan vi som bransje kan akseptere at et anlegg står uten tilsyn så lenge.
- Krav til alarmsentral hos leverandør. Da vil leverandør bli varslet umiddelbart om problemer med anlegget og kan enten rette opp feilen fra sentralen, få eier til å gjøre noen funksjonstester eller sende ut servicepersonell. Uansett, så vil anlegget kunne være tilbake i optimal drift innen 24 timer, ikke 6 måneder. I løpet av året vil vi da få flere dager hvor anlegget faktisk møter rensekravet.
- Hyppigere testing av kommune og/eller servicepersonell. Servicepersonell kan i større grad få ansvar for å dokumentere renseevne, ikke bare sjekke for optimale driftsforhold. Forskriften sier jo at renseevnen skal vurderes etter årsmiddel. Da må en nødvendigvis ha flere testresultater å vise frem enn ett hvert 2. eller 5. år.
Hvorfor dette ensidige fokuset på dokumentasjon av minierenseanlegg? I tillegg til en 8m3 tank full av urenset kloakk er vel et lukket infiltrasjonsanlegg med slamavskiller den anleggstypen som har størst forurensingspotensiale. Her stilles det absolutt ingen krav til 3.-parts verifikasjon, kun en prosjekteringsrapport basert på et gammelt miljøblad. I tillegg er det ikke satt krav til måling av renseevne og de fleste kommuner krever ikke engang serviceoppfølgning. For gråvannsanlegg finnes det ikke et eneste spesifikt rensekrav i sentral eller lokal forskrift. Sett opp mot alle de ressursene som legges i å dokumentere minirenseanlegg så henger ikke dette på greip. Er det fordi renseeffekten i MRA faktisk kan måles at vi har blitt så opptatt av dette? Der man leter finner man heter det. Hvis en lette like nøye i dagens infiltrasjonsanlegg så tror jeg en hadde fått seg en overraskelse over hvor dårlig de kan fungere pga mangelfull prosjektering, feil under installasjonen og uheldige hydrogeologiske forhold på eiendommen. Utslipp av forurensningsstoffer fra en slamavskiller er uansett høyere enn et minirenseanlegg som går for halv maskin.
At kommunene setter pris på ordningen og har skrevet den inn i lokal forskrift forstår jeg godt. Det er til dels kompliserte systemer og det er betryggende å ha en uavhengig 3-part som verifiserer dokumentasjonen. Men kommunene bør ikke kunne forlange «kjekt å ha» dokumentasjon som de ikke selv betaler for, uten at det ligger en kost/nytte analyse i bunn.
At Sintef fremsnakker sin egen ordning er forventet, det er tross alt et AS med resultatkrav som alle andre. Sintef besitter stor kompetanse innen renseanlegg og renseteknologi og er en viktig aktør i vår lille nisje av VA-bransjen, men jeg er usikker på om TG-ordningen er den løsningen som best støtter oppunder miljømålene i Vannforskriften.
Jeg oppfordrer Norsk Vann til å sette ned en faggruppe som gjennomgår sertifiseringsordning med fokus på kost/nytte. Ordningen har vært i funksjon lenge nok nå til at det er på tide med en evaluering uansett. Jo mer ordningen krever av næringen, jo mer bør en kunne dokumentere at den faktisk har effekt. Legger bransjen sine kloke hoder sammen så er jeg sikker på at det finnes en løsning som tilfredsstiller både TEK og Byggevareforskriften samtidig som den er mer effektiv og mindre økonomisk belastende med tanke på målet om å ha etablert GODE vassdrag før 2027, for det kommer fort. «
*Frivillig teknisk dokumentasjon utført av Sintef, også kalt Teknisk Godkjenning.
