Foreningen Avløp Norge arrangerte nylig et seminar omkring det som berører dimensjonering og krav til minirensealnegg*. Anledningen var at Norsk Vann på oppdrag fra kommunene har utarbeidet nettopp en veileder på valg av minirenseanlegg, rettet mot offentlige saksbehandlere. Veiledningen har også stor interesse blant leverandører av minirensenalegg, prosjekterende og rådgivere for søkere av utslippstillatelse i denne forbindelse.
– Det er gledelig at så mange er interessert i dette emnet, at så mange fant veien til dette seminaret, sa daglig leder for Avløp Norge, Rune Myklebust til de 50 tilhørerne som var møtt fram, godt spredd over hele landet og i ulike roller og yrker.
EU- godkjente
På samme måte som alle kjøretøyer er grundig testet for brems, kræsj og ytelse av EU er det en tilsvarende grundig testing av alle minirenseanlegg som tilbys her til lands*. Alle minirenseanlegg må gjennom en europeisk testrunde for å bevise at de oppfyller rensekravet de hevder å klare. Testingen inkluderer langtids drift samt ulike tester for både organisk belastning og vannstrøm, inkludert en lengre periode uten belastning.
– Testene utføres i testanlegg godkjent etter en europeisk norm som Norge har sluttet seg til (EN 12566-3). Her kjøres anlegget på typisk døgnrytme på timebasis over ca 40 uker der ulike stress-perioder er lagt inn, mye vann, lite vann, null vann, osv. Under ukene tas det 30 prøver som analyseres. Testen munner ut i en godkjenning der det også er lagt inn en ekstra margin for det uforutsette, forklarte foredragsholder Øystein Vereide fra Avløp Norge i sitt foredrag under seminaret.
Stor variasjon
En viktig del av bakgrunnsbildet for behovet for veiledning er at det i praksis viser seg at to identiske minirenseanlegg ser ut til å kunne fungerer enten veldig bra eller veldig dårlig på ulike lokaliteter. Dette har bekymret både bransje og myndigheter, som har satt fokus på dette. Takket være god innsats fra særlig interkommunale tilsyn har de siste årene man oppnådd svært store forbedringer, mye takket være tett oppfølging og et større fagmiljø.
– Blant årsakene man har funnet til svikt er særlig slamlekkasje(19%), mekaniske/elektriske feil(12%), feil dosering av rensekjemikalier(12%), feil bruk (9%), sviktende slamtømming(5%) og feil installasjon(5%). De resterende 25 % av problemkomplekset har man ennå ikke klarlagt, men det særlig to forhold som man mistenker står bak anlegg som ikke fungerer. Disse er henholdsvis at anlegget er for lite for antall personer som bruker det(rensekapasitet) eller at det kommer for mye vannstrøm(volumkapasitet). Det kan også forekomme en kombinasjon av begge, sa Vereide.
Antall personer
Vereide forklarte videre at dersom belastningen er for høy, ved at f.eks. flere går på toalettet enn det anlegget er bygget for klarer ikke anlegget å rense avløpsvannet i løpet av den tiden som løper før det kommer ut på den andre siden(renseevne). Hvis vannmengden er for høy i perioder vil resultatet bli det samme, i tillegg vil man kunne risikere at slammet som normalt skal lagres en stund også bli spylt ut(hydraulisk kapasitet).
– I hvilken grad et anlegg vil tåle ulike overbelastninger avhenger også av design, virkemåte og særlig størrelse på slamlager, men uansett viser all erfaring at det er mindre alvorlige konsekvenser av en kortvarig høy belastning av organisk mengde (mange gjester) enn av en kortvarig hydraulisk belastning (mange som dusjer samtidig/tømmer badekar etc.) Hvis derimot belastning er jevn over tid og i pakt med anleggets kapasitet vil et anlegg fungere godt, sa Vereide.
Bedre veiledning
Nettopp usikkerhet omkring saksbehandlingen og de varierende resultatene som oppleves har ført til at norske kommuner har engasjert Norsk Vann til å utvikle en veileder for saksbehandling. Den er ment som en veiledning med fokus på å forstå særlig hvilke forhold som man bør se til under saksbehandlingen. Denne veilederen er nå ute til høring og vil etterhvert inngå i et digitalt oppslagsverk kalt norsk vannstandard. Målet med veilederen er å unngå feil dimensjonering med tilhørende miljømessige og økonomiske konsekvenser. Veiledningen ble presentert av Gjertrud Eid ved Norsk Vann og Guro Hensel ved Nibio, som har stått for utarbeidelsen av selve veilederen sammen med Willy Thelin (Sintef).
Hovedmålsetningen med å utarbeide veiledning for dimensjonering av mindre avløpsanlegg er å sikre at nye anlegg, samt eksisterende anlegg som skal rehabiliteres, blir dimensjonert for å håndtere den faktiske belastningen fra bebyggelsen som er koblet til anlegget, når bebyggelsens potensiale utnyttes.
Gode innspill
Det er vektlagt at veiledningen som er utarbeidet skal være oversiktlige og enkel i bruk, samt at den er tilpasset de tiltenkte brukere av veiledningen, i første rekke prosjekterende for mindre avløps- anlegg og kommunale saksbehandlere. Øvrige mål med prosjektet er å styrke kommunenes veiledningsfunksjon ut mot eiere og foretak som skal etablere eller rehabilitere et anlegg, og i tillegg sikre mer enhetlig praksis på tvers av kommunegrenser.
Gjennom arbeidet med veiledningen er det kommet innspill om at anbefalt dimensjonering bør differensiere mellom henholdsvis, hydraulisk kapasitet, kapasitet for behandling av organisk stoff og slamlagringskapasitet. Dette innspillet har blitt tatt til følge i det videre arbeidet og veiledningen differensierer derfor mellom disse tre dimensjoneringskriteriene.
Les mer om veiledningen her
*Kapittel 12 i forurensningforskriften regulerer krav til rensing sanitært avløpsvann fra bolighus, hytter, turistbedrifter og lignende virksomheter som har mindre enn 50 pe(personbelastning) før utslipp til miljøet. For virksomhet som kun slipper ut gråvann, gjelder kapittel 12 bare dersom det er innlagt vann. Kommunen er forurensningsmyndighet etter dette kapitlet og fører tilsyn med at bestemmelsene og vedtak fattet i medhold av dette kapitlet følges.
