Norges største avløpsrenseanlegg Veas har gang på gang vist at det er store fordeler ved stordrift og betydelige verdier i avløpsvann. Nylig kunne man presentere nybrygget øl tilsatt kullsyre fra eget pilotanlegg. Fra før av leverer man biogass fra avløpsvann tilsvarende 6 millioner liter diesel. På samme måte har Hias klart å samle spillvann fra Mjøsområdet og utvikle en norsk prosess for gjenvinning av fosfor og skaper et slam som er attraktivt for landbruket. IVAR har klart å samle kommunene omkring Stavanger i samarbeid der man har hatt suksess med ny og kjemikaliefri teknologi for produksjon av drikkevann.
En grundig Mulighetsstudie av situasjonen og flaskehalsene i vann og avløp fra to år tilbake pekte på store variasjoner i VA-gebyrer, betydelig vanntap og forurensning langt utover grensene som miljømyndighetene har satt. Man identifiserte videre at det er lokalpolitiske hensyn, administrativ påholdenhet, kortsiktige prioriteringer og lavt kompetansenivå som ligger bak den svake framgangen.
Så langt har ikke myndighetene fulgt opp rådene de fikk i Mulighetsstudien. Kravet om nitrogenrensing av avløpsvann til Oslofjorden har imidlertid utløst utredninger om regionale renseanlegg. Drammensregionen har vedtatt å bygge et felles renseanlegg. Tilsvarende skjer i Mosseregionen, Grenland og i Nordre Vestfold. Samarbeid mellom Vestfold og Mosseregionen er på nytt blitt et tema for å få ned kostnadene, men her kan lokale snublesteiner hindre de mest samfunnsøkonomisk lønnsomme løsningene.
– Det er flere grunner til at mer interkommunalt samarbeid/regional organisering vil løse utfordringene i VA: Størrelsen på anlegg har stor betydning for kostnadsutviklingen og resultatene. Størrelsen på organisasjonene har betydning for innovasjon og utvikling. Mindre kommuner sliter med nok kjernekompetanse som er krevende å rekruttere. Bak det hele ligger ofte kommunal politisk og administrativ uvilje. Det synes viktigere å beholde en håndfull arbeidsplasser og drive mindre effektivt enn å ta grepene som vil bremse gebyrveksten, sier May Rostad, en av forfatterne av Mulighetsstudien.
Den manglende evnen og viljen til samarbeid kan ifølge Rostad også leses i tilstanden i for Oslofjorden.
– Manglende koordinering og kunnskap om hva som er Oslofjordens tålegrenser mangler. Miljødirektoratet er passive og har ikke kunnskapen. Vi trenger en fjordmodell som kan støtte myndighetenes vurdering av hvor omfattende tiltak som er nødvendig for å stille krav til kommunene og landbruket. At den enkelte kommune skal finne ut av hvilken konsekvens kommunens utslipp har for fjorden og hvilke tiltak som er nødvendige holder ikke, sier Rostad. Det er ikke nok at staten oppfordrer til samarbeid. Myndighetene bør legge føringer med virkemidler for regional organisering tilpasset lokale forhold, særlig der det er felles resipient og vannkilder, tettbebyggelser som krysser kommunegrensene samt bykommuner med omegn, påpeker Rostad.
Det er ikke bare ved bygging og drift av renseanlegg der det er gevinster. Regionale enheter med ansvar for VA-tjenestene for flere kommuner åpner for innovasjon og effektivisering. Man kan prioritere innsatsen i hele verdikjeden og i regionen slik at det gir størst gevinst til lavest mulig kostnad. Regional organisering er også viktig i områder der det ikke er kostnadseffektivt med sammenhengende infrastruktur, for å kunne klare å etablere et godt fagmiljø. Regional organisering bør også kunne føre til utjevning av VA-gebyrene mellom store og små kommuner i samarbeidet for å motvirke de enormt store gebyrforskjellene. Dette krever også en regelverksendring, sier Rostad. I dag er det kun Givas IKS i Glåmdalregionen som har totalansvar for VA-tjenestene i fem kommuner.
– Mange politikere og kommunedirektører i Norge er skeptiske til interkommunale selskaper ut fra bekymringen for å miste demokratisk og økonomisk kontroll. De bør heller sette innbyggerne og miljøet først, og ikke minst bærekraft, sier Rostad.
Christen Ræstad, som må sies å ha et godt overblikk over VA-Norge er ser også en rekke behov for en bedre strukturering av bransjen, i tråd med behovet for sammenslåing av kommuner.
– Jeg mener også at staten bør ta grep og nærmest styre en regionalisering av VA-tjenestene. Her vil jeg samtidig påpeker at man bør passe seg for å av-demokratisere næringen. De små kommunene må også ha en hånd på rattet, dvs IKS. Kanskje skal små kommuner være overrepresentert i eierstyringen, for eksempel 1 stemme til hver av de små kommunene og 3 til den store. Hvis alle de små eierne er enige, da har de styrke til å være med i styringen. Alternativt kan vetorett innføres for visse beslutninger. Staten må nok angi hvilke kommuner som skal delta i samarbeidet. Jeg er også skeptisk til å ha regional- eller lokalpolitikere i styrene i IKS, da er det en fare for at de trekker med seg lokalpolitiske tanker inn i dette, og da er vi like langt, sier Ræstad.
