Forskere ved Karolinska Institutet viser en sammenheng mellom eksponering for høye nivåer av kloreringsbiprodukter i drikkevann og økt risiko for tykktarms- og endetarmskreft hos menn. Studien er publisert i Journal of the National Cancer Institute.
Trihalometaner (THM) er gruppen av kloreringsbiprodukter som finnes i høyest konsentrasjon i drikkevann som er desinfisert med klor. En rekke trihalometaner er bekreftet å kunne skade DNA og noen av dem forårsaker også kreft, inkludert i tykktarmen, hos gnagere. Foreløpig er det kun et begrenset antall studier på mennesker, men flertallet av disse peker på en mulig sammenheng med økt risiko for blærekreft og tykktarms- og endetarmskreft. Det er imidlertid behov for flere studier av høy kvalitet for å bekrefte sammenhengene, fastslår Karolinska Institutet.
I den nåværende studien, som er publisert i Journal of the National Cancer Institute, ble nesten 60 000 middelaldrende menn og kvinner i Midt-Sverige fulgt over en 22-års periode. Studien er utført på kvinner født mellom 1914-1948, bosatt i Uppsala og Västmanland fylker (sistnevnte 1917-1948) og på menn født i Västmanland og Örebro fylker mellom 1918-1952.
Resultatene viser at menn som ble utsatt for høye nivåer av kloreringsbiprodukter hadde en om lag 20 prosent økt risiko for total tykktarms- og endetarmskreft totalt og en nesten 60 prosent økt risiko for venstresidig tykktarmskreft sammenlignet med menn som drakk vann som ikke ble behandlet med klor. Hos kvinner ble det ikke sett noen sammenheng. Takket være at svensk vann generelt holder en meget god kvalitet, bruker de fleste drikkevannsprodusenter kun en liten mengde klor til desinfeksjon. Funnene i den nåværende studien ble dermed gjort ved globalt lave nivåer av kloreringsbiprodukter.
– Vi har mottatt informasjon om trihalometannivåer fra vannressursarkivet, men informasjon om tilberedningsmetoden kommer fra flere ulike kilder og tidspunkter, 1989, 1994 og 2010. Trihalometannivåene i registeret er generelt samplet mellom 2011-2015. Vi oppnådde den individuelle eksponeringen ved å koble informasjon om byområdet deltakerne bor i til trihalometannivåene målt i drikkevann ved vannverket som forsyner disse byområdene. Forutsatt at tilberedningsmetoden har vært den samme over tid, har vi da tilbakeekstrapolert konsentrasjonsdataene, sier stipendiat Emelie Helte, som er med i forskergruppen, til det svenske nyhetsmediet Cirkulation.
Tykktarms- og endetarmskreft er den tredje vanligste kreftformen i Sverige, med ca. 6000 nye diagnostiserte tilfeller årlig. Sykdommen er svært livsstilsrelatert med kjente risikofaktorer som røyking, fysisk inaktivitet, høyt inntak av alkohol, rødt og bearbeidet kjøtt, og lavt inntak av kostfiber. Deltakerne i studien har også blitt spurt om sine matvaner, for å håndtere ulike risikoer som enkeltpersoner utsetter seg for.
Sammen med resultater fra tidligere dyre- og menneskestudier, legger resultatene fra den nye studien til kloreringsbiprodukter til listen over potensielle miljørisikofaktorer.
– Vi har ikke informasjon om klordosen i vannet. Erfaringsmessig endres ikke triholometannivåene fra år til år med mindre tilberedningsmetodene endres, sier Emilie Helte.
Ulike former for klor som kan brukes i vannberedning kan produsere forskjellige klorbiprodukter. Et stort flertall i undersøkelsen brukte hypokloritt, men kloramin var også til stede.
Les artikkelen her
