Medisiner og andre tungt nedbrytbare stoffer som inntas vil til slutt skilles ut og havne i avløpsvannet. Disse kalles gjerne organiske mikroforurensinger, og disse har fått økende fokus de siste årene. I naturen kan de ha negativ innvirkning på miljøet, og i store vassdrag kan dette true kvaliteten på råvannet som brukes til drikkevann. Pr i dag er det i Norge ingen anlegg som har innført hverken pilot eller fullskala rensing av avløpsvann for dette, men mange anlegg for produksjon av drikkevann har allerede ozonbehandling eller kullfilter, som begge kan brukes til dette formålet.
I en ny svensk rapport oppsummeres erfaringene man så langt har med bruk av ozon. Rapporten og er delt inn i to seksjoner: den første omfatter en oppsummering av kvantitativ forskning på fjerning av organiske mikroforurensninger ved bruk av ozon, og det andre diskuterer en kvalitativ studie om driverne for fullskala implementering av kvartær behandling i svenske avløpsanlegg.
Ozonoksidasjon av organisk mikroforurensning er så langt implementert i pilotskala på stedet ved totalt 14 renseanlegg, og dens innflytelse på fjerningshastigheten av organiske mikroforurensninger ble bestemt av ozondose, hydraulisk retensjonstid (HRT), vanntemperatur, pH, konsentrasjon av organisk materiale, og tidligere behandlingsnivå (høy- eller lavbelastet aktivert slam og etterutfelling).
Resultatene viser at ozonering er en egnet teknologi for svenske forhold. Generelt var det nødvendig med en høyere ozondose sammenlignet med rapporterte verdier, og en kortere HRT (7 min) kan brukes uten å endre fjerningseffektiviteten. Nitrogenfjerning var ikke en forutsetning for effektiv fjerning av organiske mikroforurensninger, og evalueringen av ozondosen var lik, enten basert på oppløst organisk karbon (DOC) eller kjemisk oksygenbehov (COD).
Den andre delen indikerer at to av de mest fremtredende driverne var proaktivitet med hensyn til mulige rensekrav og ønsket om å beskytte mottaksvann. Det var også ambisjoner om å øke den generelle kunnskapen om organiske mikroforurensninger og renseanleggenes rolle i utslipp av disse til miljøet.
Rapporten analyserer hvordan man best kan tilpasse denne teknologien til svenske renseanlegg og hvordan lovverk og andre drivkrefter påvirker renseanleggenes vilje til å bygge denne typen renseanlegg. Man har blant annet sett på om ozonering vil være egnet uavhengig av hvor i landet et renseanlegg ligger, det vil si om vanntemperatur eller type behandling påvirker effektiviteten. Det har vært tanker om at ozonering ikke ville være egnet for renseanlegg uten nitrogenbehandling. I Sør-Sverige er det krav om å rense bort nitrogen, noe man ikke har i nord.
Det man har sett er at konsentrasjonen av organisk materiale, og andre stoffer som kan reagere med ozonet, er det som har størst betydning for hvor mye organiske mikroforurensninger som forsvinner. Konsentrasjonen av organisk materiale i det tradisjonelt rensede avløpsvannet varierer mye mellom ulike renseanlegg. Variasjonen har imidlertid ikke så mye å gjøre med om renseanlegget ligger i sør eller nord, derfor mener jeg at spesielt nitrogenrensing ikke er et krav for å oppnå effektiv ozonering.
Noen svenske renseanlegg har allerede tatt steget til å utvide behandlingen med mål om å redusere utslipp av organiske mikroforurensninger, d.v.s. medisiner og kjemikalier, til miljøet. Andre har kommet litt på veien og evaluert hvilke teknologier de mener kan passe til akkurat deres renseanlegg. En stor årsak til dette er at Naturvårdsverket har satt av 250 millioner kroner som de private organisasjonene har kunnet søke om for å gjennomføre denne typen prosjekter. I rapporten intervjues 19 representanter fra 16 VA-organisasjoner som har erfaring med bruk av ozon.
I dag er det ingen krav om å rydde opp i denne typen forurensning i direktivet som regulerer hva Europas renseanlegg skal rydde opp i. En oppdatering av direktivet som stiller nye krav til organiske mikroforurensninger i avløpsvann er for tiden ute på høring.
Flere svenske renseanlegg har allerede tilpasset driften for å kunne møte det nye direktivet. At de forventer krav til hvor mye organiske mikroforurensninger de får slippe ut, sees på som en viktig drivkraft i dette arbeidet. En annen viktig grunn til at renseanleggene har valgt å gjøre disse investeringene er å beskytte resipienten, det vil si elvene, innsjøene og havet der det rensede vannet slippes ut. Muligheten for å gjenbruke det rensede avløpsvannet til vanning eller drikkevann oppgis også å være en faktor.
I Sverige er det hovedsakelig to teknikker som er evaluert og brukt for å rense organiske mikroforurensninger: filtrering med aktivert kull og ozonering. I den første fungerer karbonet som en svamp som absorberer urenhetene. I den andre brukes gassen ozon, som reagerer med urenhetene i vannet. Når ozon reagerer med de organiske mikroforurensningene, endres formen deres og de har i de fleste tilfeller ikke lenger noen effekt i naturen. Noen ganger brukes også en kombinasjon av de to. Hvorfor man velger å bruke det ene eller det andre, avhenger for eksempel av hvordan den eksisterende behandlingen ser ut, hvor mye ledig overflate som er tilgjengelig, hvor mye mer energi som skal brukes og hvordan personene som tar avgjørelsen har det med de ulike teknikkene.
Last ned rapporten
