Mosevoll mener likevel at kursen framover og oppover var staket ut.
‒ I årene etter 1970 ble kunnskapen stadig bedre, og kvaliteten på nye vann- og avløpsledninger ble stort sett bedre. Men i dag rapporteres det fortsatt om svakheter ved nye VA-ledninger – der aktuelle, forebyggende tiltak har vært kjent i flere ti-år.
Bred erfaring
Gunnar Mosevoll er utdannet sivilingeniør ved NTH i Trondheim (nå NTNU). I 13 år arbeidet Mosevoll i Vassdrags- og havnelaboratoriet i Sintef. Han har vært overingeniør VA i Trondheim kommune og jobbet også på VA-feltet i hjembyen Bergen. Han har skrevet mange fagbøker, rapporter og artikler om VA-feltet. De siste årene av karrieren var han VA-sjef i Skien. I 2016 gikk han av med pensjon.
−Jeg jobber fortsatt med avgrensede emner, som krever kunnskap om utviklingen over lang tid. Det er et annet pensum på skolen for dagens ingeniører enn det vi hadde. Derfor er det naturlig å stille spørsmålet om hvorfor vi har valgt dagens løsninger? Utredninger fra 80-tallet styrer det vi gjør i dag, men bakgrunnen for dagens løsninger er gjerne ikke lenger pensum, sier Mosevoll som også driver med kvalitetssikring av planer.
I 2017 og 2018 holdt han foredrag på flere fagtreff om bruk av pukk som omfyllingsmasse.
‒ De fleste av deltakerne var ikke kjent med hverken utredningene om omfyllingsmasse fra 1970-tallet eller med de grundige retningslinjene fra Statens forurensningstilsyn fra omkring 1980. Forutsetningene for dagens valg var for de fleste skjult i en grå skodde.
Fra 1970 har det gått framover
Til tross for de mange problemene rundt 1970 forteller Mosevoll at 1970 og 1980-årene var preget av stor optimisme og stor framgang i kunnskapen om VA-ledninger.
‒ I 1970 var statens store prosjekt «Vannforsyning til landsbygda» i ferd med å fullføres. Mange steder skapte utslipp av kloakkvann alvorlige forurensningsproblemer, og det store FOU-programmet «Prosjekt for rensing av avløpsvann» (PRA) kom i gang i 1971. Dette FOU-programmet hadde mange, viktige prosjekter om avløpsledninger.
Han forteller at et av PRA-prosjektene gjaldt overvannsavrenning i tettbygde områder. Måling av korttidsnedbør kom mange steder i gang i 1972. Nedbøren ble målt ved hjelp av «Plumatic» vippepluviograf produsert på Kongsberg. Måledataene ble analysert ved hjelp av norskproduserte datamaskiner som bar navnet «Nord», og digitaliseringen av norsk vannforsyning og avløp var i gang.
‒ På 1970-tallet kom begrepet «Minst 100 års levetid for VA-ledningene». Det var en del av konklusjonen i den store britiske utredningen om det framtidige VA-ledningsnettet.
Kan ha stor hjelp av tidligere erfaringer
Mange av utfordringene på det norske ledningsnettet var felles med de andre nordiske landene. Framgangen i tidsrommet 1970 til 1990 var i stor grad et resultat av nordisk samarbeid.
‒ Hva blir vegen videre, kan vi lære av framgang og tilbakeslag fra de siste 50 årene?
‒ Vi har fortsatt viktige problemer med det norske vann- og avløpsnettet. Mange av disse problemene er knyttet til ledninger lagt i tidsrommet 1970 til 2000, som vil være i drift i mange ti-år framover. For forvaltning av dagens ledningsnett, og ved planlegging av nye ledninger, kan vi ha stor hjelp av erfaringene fra de første ti-årene etter «nullpunktet» i 1970. Dette gjelder både framgang og tilbakegang, forteller VA-nestoren som mener at ledningseiernes erfaringer ikke er nok.
‒ Her er det viktig at rørprodusentene forteller tydelig om de forbedringer av rør og rørmaterialer som er gjennomført. Det er ikke nok at man skriver «I tidsrommet 1970 til 2000 ble kvaliteten på rørmaterialer og rørledninger forbedret».
Gjør det så enkelt som mulig
I et intervju med VA forum i 2012 forteller Mosevoll om valg av VA-rør i Skien kommune. Han var klar på at Skien kommune kun brukte betongrør på dimensjoner DN 400 og større. I rapporten til Norsk Vann 232-2018 om plastrør, blir det flere steder fremhevet at kvaliteten på enkelte typer plastrør med konstruert rørvegg er for dårlig og i tillegg for dårlig dokumentert. Det stilles spørsmål til disse rørtypene, blant annet om DV-rør har den forventede levetid på 100 år.
− Hva tenker du om dette nå?
−Vår praksis var dette: Vi kunne i prinsippet brukt plastrør over DN 400. Men grunnavløpsrør med glatt rørvegg og diameter større enn DN 400 produseres ikke i Norge. Betongrør har en stivere linjeføring enn plastrør. For DN 400 og større betyr denne forskjellen vanligvis lite. Etter min mening egner betongrør seg godt for avløpsledninger DN 400 og større. Det kan være mer komplisert å bruke betong i mindre dimensjoner. Plastrør er enklere og mer fleksibel for små rørdiametere, sier han og legger til:
‒ Betongbransjen framhever fordelene med sine produkter, og plastbransjen framhever sine rørs fordeler. I mange tilfeller «sklir» argumentene forbi hverandre, og sammenligning kan derfor være vanskelig.
Verdens beste tester
Under det store kunnskapsløftet for avløpsledninger på 1970-tallet ble det gjerne gått grundig til verks. Innføringen av digitale målere for måling av korttidsnedbør er et eksempel. Mosevoll forteller at verdens beste tester av slitasje i avløpsrør ble gjort i Norge på 70-tallet. Prøvingen ble uført ved Vassdrags- og havnelaboratoriet i Sintef.
− Det var to kolleger av meg som kjørte disse forsøkene. Rørprodusentenes interesse for forsøkene var kjempestor, men det ble heldigvis uavgjort. Både PVC og betong var gode nok hvis du fulgte reglene. Ved riktig legging av rørene ble grunnavløpsrør av PVC (ett lag) og betongrør likeverdige. Slitasjen ble stor bare i rør med åpne skjøter, men da var rørene ikke lagt skikkelig etter boken. Disse forsøkene var så kostbare at ingen har råd til å gjøre slike forsøk i dag.
Mangler dokumentasjon
Det var under disse forsøkene han skjønte at det var en svært stor konkurranse mellom betong og plast.
− Mangler det fortatt produktdokumentasjon for korrugerte rør av typen PE-, PP- og DV?
− Hvis du ser på nedbrytning av polyetylen og polypropylen, har vi en prosess som oksidasjon. Det er gjort mange undersøkelser av oksidasjon på vanlige vannledningsrør og avløpsrør av PE, som viser at de holder i 100 år. Men disse rørene har tykke vegger. DN 200 avløpsrør har 12 – 15 mm veggtykkelse. DV-rør med liten dimensjon har en veggtykkelse på 3 – 4 mm. Da er det spørsmål om de klarer å motstå oksidasjon i 100 år? Fabrikantene har ikke lagt frem dokumentasjon for rør med liten diameter. Jeg er usikker på om fabrikantene sier at disse rørene holder i 100 år. Rør med stor diameter motstår imidlertid oksidasjon i 100 år.
− Oksidasjon, hva skjer?
− Oksygen og varme bryter ned en del av bindingene i molekylene av PE eller PP. Det kalles for varmealdring. For å motvirke oksidasjon er rør av PE og PP tilsatt antioksidanter. Når rørveggen utsettes for oksygen og varme, beskytter antioksidantene rørveggen. Under denne prosessen forbrukes antioksidanter. Et tynnvegget rør inneholder vanligvis mindre antioksidanter enn et tykkvegget rør.
Han forteller at tilsetning av antioksidanter ikke er noe nytt.
− Det har vi visst om helt siden PE og PP kom på markedet. Vannledninger av PE kom for alvor i bruk på 1960-tallet. Lang erfaring viser at nok antioksidanter i rørveggen beskytter rørene i minst 100 år.
Stemningsbekrivelse fra 70-tallet
Sivilingeniøren forteller at betongrør kom til Norge rett før 1900. Da konkurrerte de ut rør av tegl, altså brent leire.
− Men det er ikke noen enkel sak å lage et godt betongrør. Det er ikke nok med en god norsk standard. Selv standardene NS 3027 og NS 3028 som kom i 1970, var ikke gode nok. På den tiden var det svært mange betongrørsfabrikker i Norge. Når Trondheim kommune på 1970-tallet skulle innhente anbud på betong avløpsrør, måtte fabrikkene som ikke ble kontrollert av Kontrollrådet for betongprodukter «sorteres» ut. På 70-tallet var det derfor både gode og dårlige betongrør på markedet. Deretter ble rørkvaliteten gradvis bedre. Det ble færre, men bedre fabrikker med godt og kostbart utstyr.
− Da plastrørene på 1970-tallet arbeidet seg inn på markedet for avløpsrør, hadde en del av selv nylagte betongledningene alvorlige svakheter. Både selve rørene, transporten og leggingen av rørene bidro til dette.
Mosevoll forklarer at for andre rørmaterialer var det også problemer. Vannledninger av duktilt støpejern hadde for dårlig korrosjonsbeskyttelse, både utvendig og innvendig. Den første generasjonen av trykkrør av PEH hadde stor variasjon i kvaliteten. Produksjonen av trykkrør av PVC-U var ennå ikke blitt god nok.
‒ På 70-tallet var vi misfornøyd med alle rørmaterialene, sier han og legger til at forbudet mot bruk av rør av asbestsement viste imidlertid at «noe var på gang».
Enorm forbedring
Han forteller at systematisk og godt arbeid på 1970- og 1980-tallet resulterte i stor forbedring av alle rørtypene. Viktige eksempler er avløpsrør av betong, trykkrør PEH, trykkrør av PVC-U og trykkrør av duktilt støpejern.
− Det som irriterer meg med rørprodusentene, er at de ikke er noe særlig villig til å fortelle om den enorme forbedringen som skjedde i disse årene. Derfor kan være vanskelig å sammenligne erfaringene fra rør lagt i tidsrommet 1965 til 1990 med erfaringene fra rør lagt etter 1990.
Han mener at 70-tallet var på en måte «nullpunktet» for alle rørtyper.
‒ I Norsk Vann-rapport 233:2018 om betongrør skrives det at utover 1980-tallet ble rørkvaliteten gradvis mye bedre. Men hvilke forbedringer som var gjort, står det ikke noe særlig om. I vurderinger av sannsynlig levetid for rørene fra 1970- og 1980-tallet hadde det etter min mening vært nyttig å få vite mer om forbedringene.
Kvalitetsreise
Mosevoll forteller at det også for PVC-trykkrør til vannledninger ble det en dramatisk forbedring av kvaliteten på første delen av 80-tallet.
− Først da forsto rørprodusentene hvordan man skulle lage gode trykkrør av PVC-U. I trykkrør produsert før 1985 kan det oppstå en fire til seks meter lang sprekk. I rør som er lagt etter 1985, har det i Skien ennå ikke vært slike brudd.
Han sier at i tiden etter 1970 har rørprodusentene arbeidet iherdig.
‒ Det gjelder for både plast, duktilt støpejern og betong. Hvis du nå velger rør fra «øverste» hylle, får du veldig bra rør uansett hvilken materialtype du velger. Det har vært en flott kvalitetsreise, mener VA-ingeniøren.
−Hva var galt med betongrørene på 70-tallet?
− I armerte betongrør må armeringen ha en viss overdekning. Hvis armeringen ligger for nær ytter- eller innervegg, ruster armeringen. Karbonatisering av betongen øker faren for korrosjon. Det samme gjelder for rørledninger som fører vann med hydrogensulfid. Dagens betong er tettere enn før, veggtykkelsen er økt og armeringen er plassert mer nøyaktig enn tidligere. Det reduserer faren for armeringskorrosjon. Avløpsvann med hydrogensulfid skader også uarmerte betongrør, og slike skader er vanlig i eldre betongrør. Tettere betong og økt veggtykkelse har forbedret også de uarmerte betongrørene.
Han trekker også frem at en annen stor utfordring på 1970-tallet var å finne tetningsringer som var gode nok.
‒ Da jeg begynte som VA-ingeniør, var det løse tetningsringer, som skulle monteres på en helt bestemt måte. Hvis du ikke gjorde det riktig, ble skjøtene utette. Det problemet har vi ikke i dag.
Videorevolusjon
− Vet du når videokameraet kom, spør Mosevoll og svarer selv:
− Videokameraet kom høsten 1975 til Oslo kommune. Trondheim kommune fikk sitt i mars 1976, så spredte det seg til hele landet som en løpeild. Før det hadde vi bare speil for å se fra en kum og noen få meter inn i en ledning, men med videokamera fikk vi sett hele ledningen fra innsiden. Vi fant sprekker på betongrør som skyldtes at rørene ikke var lagt skikkelig, eventuelt også forskjøvne tetningsringer. Alle typer avløpsledninger med lite fall var utsatt for svanker. Før videokameraet kom, hadde vi ikke mulighet til å kontrollere slike forhold.
Mosevoll erindrer at bruk av videokamera ga en dramatisk forbedring i kvaliteten på avløpsledninger.
− Anleggskvaliteten hadde falt i årene før 1970; fra det ble slutt på å håndgrave grøftene. Når folk sto nede i grøfta, ble ledningsfundament utformet nøyaktig. I den første tiden med gravemaskiner ble grøftebunnen for ujevn.
Bøygen er leggingen
− Hvor ligger utfordringen i dag?
−Rørprodusentene har arbeidet godt med å forbedre rørene, men når det kommer til selve leggingen av rørene er det kommuner og entreprenører som har ansvaret. Innføring av ordningen med ADK-kurs var viktig. Først i 1999 ble det krav om at hovedrørledninger skulle byggemeldes og dermed komme under et kontrollregime etter plan- og bygningsloven.
Gunnar Mosevoll mener at bedre opplæring og mer formelle prosesser for planlegging og anlegg har gitt gradvis bedre anlegg.
‒ Selv om det var verre før, er det fortsatt store utfordringer, sier han og kommer med noen eksempler.
Det første gjelder legging av avløpsledninger med prosjektert fall på 10-15 promille: Det rapporteres stadig om svanker i slike ledninger.
‒ Er det noen god grunn til at vi i dag ikke skal klare å legge avløpsledninger som tilfredsstiller
de toleransene til ledningsfall som ble fastsatt på slutten av 1970-tallet?, spør Mosevoll.
Han mener at mange lekkasjer i vannledninger skyldes feilkonstruerte eller feilmonterte rørdeler.
‒ Det er ikke uvanlig at en slik lekkasje er på 50-100 m3/døgn (som svarer til vannforbruket for 300-700 personer). Dette er lekkasjer som oppstår lenge før ledningen er blitt 50 år gammel. På Norsk Vanns fagtreff tidligere i vår var det flere foredrag om slike feil.
‒ Hva må til for å forebygge slike feil i rørdeler og i montering av rørdelene?
‒ Bedre opplæring og bedre oppfølging av anleggsarbeidet er nødvendig sier han og stiller et spørsmål i uthevet skrift:
‒ Bør flere ledningsanlegg starte med kontroll av prosedyrene for utføring av «kritiske» deler av ledningsanlegget?
‒ Det var verre før, men vi har ennå ikke klart å forebygge flere typer alvorlige feil, avslutter VA-nestoren.
Intevjuet er gjengitt med tillatelse fra VA-Forum.
