Av: Ragnhild Aalstad, direktør i Norsk Vann – den nasjonale interesseorganisasjonen for vannbransjen
Når EU nå reviderer det 30 år gamle avløpsdirektivet, foreslår Kommisjonen nye minimumskrav til renseprosesser og -metoder. Her må vi søke å unngå ordlyd der vi kan bli tvunget til å velge løsninger som gir større miljøbelastning enn miljøgevinst. Det kan faktisk bli konsekvensen flere steder i Norge, dersom forslaget til EU-direktiv blir vedtatt uendret.
Artikkelen «Skarpe reaksjonar på at regjeringa vil ha slappare kloakk-reglar» på nrk.no 27. april gir et unyansert bilde av hva de norske innspillene handler om. Ingen argumenterer mot regler som vil bidra til å redde fjorder. Det er heller ikke snakk om å trenere EUs miljøpolitikk eller slippe kloakk rett ut i innsjøene, fjordene og havet vårt.
I prosessen med å revidere avløpsdirektivet er det Klima- og miljødepartementets jobb å belyse de norske forholdene, slik at vi får et direktiv som åpner for de mest bærekraftige løsningene tilpasset norsk klima, topografi og bosetningsmønster. Vi er ikke tjent med et direktiv som tvinger oss til å bygge uforholdsmessig store, avanserte og energikrevende renseanlegg, med tilhørende stort miljøfotavtrykk under både bygging og drift.
Kravene i direktivet skal gjelde i hele EU, fra tettbygde områder på kontinentet med utslipp til sårbare elveløp, til små kystsamfunn langs det store Atlanterhavet. Uforholdsmessig avanserte renseanlegg, som under bygging krever stort areal og klimafiendtlige innsatsfaktorer som betong og stål, vil i praksis kunne gi negativ miljøeffekt og et økt klimafotavtrykk. Under drift krever de også mye mer energi enn enklere renseprosesser, og det må også regnes inn i fotavtrykket. Målet bør derfor heller være et regelverk som gjør det mulig å velge løsninger som gir god og likeverdig miljøbeskyttelse i lys av lokale utfordringer og naturbetingelser i alle deler av Europa.
Vi ser alle verdien av god avløpshåndtering og er enige om at vi trenger tøffe tiltak for å bedre vannmiljøet i flere fjorder og vassdrag. Ett eksempel er Oslofjorden. Heldigvis gjøres det nå en stor innsats for å oppgradere renseanlegg og avløpsledninger mange steder, selv om det fortsatt gjenstår mye arbeid.
Kostnadene er selvsagt også viktige, både for kommunene og for den enkelte innbygger som skal finansiere utgiftene gjennom gebyr. Norsk Vanns beregninger viser at vi må regne med kraftige gebyrøkninger de kommende åra. Økningene vil være størst i de minst folkerike delene av landet, der det er færre til å dele på kostnadene. Avløpsdirektivet vil kraftig forsterke dette. Det er allerede krevende å få gjennomført nødvendige tiltak som sikrer gode og trygge vann- og avløpstjenester, for både innbyggere og miljø. Da må vi sørge for rammebetingelser som gjør at vi slipper å bruke ressursene på tiltak som ikke gir reell miljøeffekt.
Men det er altså ikke først og fremst hensynet til gebyrøkningene som gjør at Norge bør søke å forbedre direktivforslaget.
Målet er å få handlingsrom til å kunne adressere de spesielle utfordringene vi har her i Norge, til å prioritere innsatsen der det er størst behov og der miljøeffekten blir størst, og med de metodene og prosessene som fungerer best under våre klimatiske forhold.
Derfor skal vi være glade for at klima- og miljøminister Barth Eide jobber for å få EU til å ta hensyn til norske forhold når nye regler skal utmeisles på dette viktige miljøområdet.
