Private mindre renseanlegg har i takt med økende rensekrav gjennomgått en rivende utvikling de siste årene. Renseanleggene har potensiale for en god renseeffekt for avløp fra spredt bebyggelse, men krever tett oppfølging fra alle involverte parter for å kunne fungere optimalt. Tillatelse til å sette opp renseanlegg gis av kommunen, som er lokal forurensningsmyndighet, som behandler søknader, gir tillatelse og følger opp at utslippskravene følges.
Utdatert
Det er imidlertid en utfordring at sentral forskrift og kommunenes egen lokale forskrift som regulerer dette ofte er utdatert. Det er også mangel på gode maler for utslippssøknad og veiledning. Både søkere og saksbehandlere bruker derfor unødvendig mye tid på å forstå, forklare og formidle, og dårlige forskrifter kan føre til misforståelser, unødvendig lang saksbehandlingstid, dårlig oppfølging, juridiske etterspill og i verste fall situasjoner som fører til utslipp.
– Forskriftene er jo i ytterste konsekvens et juridiske dokument som skal legge til rette for og regulere et godt samarbeid mellom de som bruker renseanlegget og lokal forurensningsmyndighet. Målet er å lykkes med å få renseanlegg til å fungere til det beste for både brukere og miljø. Å ha gjennomarbeidede forskrifter og veiledning som er tydelige og enkle å forstå er viktig for alle som er involvert, det være seg leverandører, brukere, servicefolk, slamtømmer eller kommunen selv, forklarer Carina Rossebø Isdahl ved Vannområde Morsa, som har tatt initiativ til samarbeidet med å lage forslag til forskrift og veiledning. Arbeidet har foregått i regi av de fire vannområdene øst i Viken, som foruten Morsa er Øyeren, Haldenvassdraget og Glomma sør for Øyeren.
Tidlig ute
Kommunene i vannområde Morsa har vært tidlig ute med arbeidet å rydde opp si spredt avløp, og startet arbeidet med dette allerede tidlig på 2000-tallet for å bedre vannkvaliteten i Vansjø. Temmelig raskt innså man at mange renseanlegg hadde svak oppfølging og at kommunene omkring vassdraget hadde behov for oppdatering av sine verktøy i form av forskrifter. Kommunene har de siste årene opplevd at de eksisterende lokale forskriftene var utdatert, og hadde behov for en oppdatering.
– Å få en oppstramming og harmonisering var nødvendig for å lykkes i arbeidet, ikke minst å gi eierne av renseanleggene og kommunene en felles forståelse. Fredrikstad kommune har også tatt tak i problematikken. Med en lokal forskrift som ble vedtatt i 2009 og som var tuftet på «Morsaforskriften» er det å ta jobben med forslag til ny forskrift en naturlig fortsettelse av dette arbeidet. Å få til en felles forståelse av krav og oppfølging av de separate avløpsanleggene var egentlig tvingende nødvendig, sier Isdahl.
Tok jobben
Siden de fire vannområdene allerede hadde etablert et samarbeid, lå det godt til rette for at vannområdene kunne ta oppgaven. Man har tidligere i samarbeid med kommunene gjennomført seminarer og FoU-prosjekter omkring mindre renseanlegg. Det har gått på metoder for å måle utslipp, prosedyrer for prøvetaking og hvilke funksjoner ved er renseanlegg man skal befatte seg med. De 28 kommunene innen de fire vannområdene har vært positive pådrivere i arbeidet og bidratt med ulike erfaringer og innspill.
Arbeidet har resultert i fire dokumenter som er helt sentrale innen forvaltning av kommunens rolle som forurensningsmyndighet på dette området. Disse er 1. Mal for lokal forskrift, som enkelt kan tilpasses den enkelte kommune. 2. Et lovspeil som viser hvordan lokal forskrift henger sammen med forurensningsforskriften. 3. En mal for utslippstillatelse slik kommunen skal utstede den og 4. En veiledning til de som skal søke om utslippstillatelse.
Mange bidrag
– Her er det mange interesser som griper inn i hverandre. Vi har jobbet med dette i arbeidsgrupper til og fra over en lengre periode, samlet erfaringer fra alle vannområdene og funnet ut hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Det ligger naturligvis en stor gevinst i at i hver enkelt kommune slipper å gjøre dette omfattende arbeidet, forteller Maria Bislingen i vannområde Glomma sør for Øyeren.
Under arbeidet har man trukket på erfaringer fra Drammensregionen, der man har en felles tilsynsordning som betjener flere kommuner. Man har også fått innspill fra Miljødirektoratet, Statsforvalteren, Norsk Vann og en skarpskodd jurist i Indre Østfold Kommune i sluttfasen.
Maler
– Vi har også laget en ny mal for utslippstillatelser, som ikke minst gjør det lettere å følge opp i etterkant. Et viktig moment har også vært at anleggene skal være tilrettelagt for å kunne ta prøver av utslippsvannet, anlegg som ikke lar seg kontrollere bør ikke tillates installert. Videre har vi sett på hva som er kommunens forvaltningsrom og hvordan man skal kunne bruke dette til å stille gode og relevante krav, forklarer forteller Stine Syversen, Miljørådgiver i Fredrikstad Kommune.
Kommunene er nå i ferd med å innarbeide forskriften i sin saksbehandling, noe som vil ta litt tid siden dette skal behandles politisk. Det er naturlig at hver enkelt kommune etter alt å dømme gjør sine egne vurderinger i henhold til forurensningsforskriften § 12-6, hvorvidt det er behov for å fastsette lokal forskrift ut fra lokale forurensningsmessige forhold eller særskilte brukerinteresser i den enkelte kommune.
– Hvis det er kommuner utenfor vårt område som er interessert i dette er det bare å ta kontakt, vi deler gjerne, sier Carina Rossebø Isdahl i Vannområde Morsa.
