Som del av en masteroppgave ble det gjennomført en spørreundersøkelse hos kommunene om hvilke typer pukk som ble benyttet i grøfter. Det viste seg at en god del kommuner hadde en nærmest luksuriøs og lite bærekraftig praksis på dette området. I alt for stor grad brukes det nemlig svært raffinert pukk i grøftene.
Tredje og fjerde
– Jeg fant ut at kommunene bruker typer av pukk som blir produsert i tredje og fjerde knusetrinn. Enkelte benyttet også smale graderinger, som 8-11/12, og faktisk oftere 8-16 eller 8-22. Disse pukktypene er imidlertid kostbare, raffinerte fraksjoner. Hvis man i stedet oppdaterte seg på leggeanvisningene som produsentene gir ut og utnyttet hele varespekteret som er tillatt innen fyllmasser for hvert enkelt rørmateriale, kunnen man velge rimeligere og mer grønne pukkprodukter. Dermed ville pukkverkene redusere kjøringen i flere knusetrinn og drevet enklere produksjon, utdyper Inga Rise, som tok masteroppgaven Miljøpåverknad frå omfyllingsmassar i røyrgrøfter, ved NMBU.
Kostnader og utslipp
Rise peker på at siden alle rørdimensjoner og -materialer som er kurante i dag fint kan legges med masser frå knusetrinn 2, og sogar kan enkelte i tillegg bruke masser frå knusetrinn 1 i sidefylling og beskyttelseslag foreslår hun at man tar grep for å få ned både kostnader og utslipp.
– Det første man kan gjøre er å kutte ut bruken av de smaleste fraksjonene. Alle rørprodusentene er klare på at man ikke trenger å bruke 8-11, og at man heller bør bruke et bredere spekter. Likevel beskrive rådgiverne ofte 8-11/12, og oftere 8-16 eller 8-22. Dette koster unødig mye penger og er misbruk av høyverdige pukkfraksjoner, som heller kunne vært benyttet som tilslag i betong og asfalt. Rør av alle materialer har et potensial til å bruke et større spekter av omfyllingsmasser. Her ligger det potensiale for bedre praksis. I tillegg kan stedlige masser brukes mye mer. Dette er rimeligere, og kan gir enorme miljøgevinster, forteller Rise.
Livssyklus
I sitt arbeid utførte Rise flere livssyklusanalyser, der hun så på hele livsløpet(verdikjeden) til omfyllingsmassene helt frå produksjon på pukkverk, transport og etablering av sjølve grøfta. Her brukte hun en EPD-generatoren ved lca.no for å komme fram til verdier for miljøegenskapene. Det globale utslippspotensialet (kilogram CO2 utslipp per meter grøft) ble beregnet.
– Jeg fant at ved å velge pukk med et redusere antall knusetrinn, fra fire til ett for massene i rørsonen, halverte man CO2-utslipp fra produksjon av fyllmasse. Å nytte stedlige masser gir minst utslipp, sidan en da ikke trenger å produsere eller transportere pukk i det hele tatt. Bruk av stedlige masser bør derfor alltid vurderes, men disse må imidlertid følge fraksjonskravene for de ulike rørmaterialene og rørdimensjoner det er snakk om.
Hva teller mest ?
I sin studie har Rise sett spesielt på utslipp fra av omfyllingsmasser for ettrørsgrøfter med dimensjon 300 og 600 millimeter, samt flerrørsgrøfter med dimensjoner opp til 300 millimeter.
– Analysene viser at de største utslippene, når transportavstanden er under 20 kilometer, kommer fra selve utførelsen. Dette gjelder for alle leggedyp og valg av masser. For grøfter med opp til tre meter overdekning, vil det ved transportavstander over 50 kilometer være transporten som er den største kilden til utslipp. Produksjon av masser gir i alle tilfeller, der transportavstanden er over 10 kilometer, minst utslipp, forteller Rise.
Bakgrunn: Sivilingeniør Inga Rise (27) fra Svelgen i Bremanger leverte i slutten av 2020 en masteroppgave på NMBU om omfyllingsmasser i rørgrøfter. Siden 2021 har hun arbeidet som rådgiver i Asplan Viak, der hun nå jobber på selskapets kontor i Sandvika.
Les masteroppgaven
Denne artikkelen er delvis bygget over et nyhetsbrev fra Hallingplast
