De som har kommet lengst innenfor forskning og utvikling av moderne systemer for behandling av vann og avløp har en klar felles oppfatning om at kildesortering er løsningen i det videre arbeidet og at å bygge separate systemer for svartvann (toalett) og gråvann (dusj og vask) er veien å gå.
Dette kom tydelig fram under et seminar i regi av Vannforeningen, en tilknyttet forening i Tekna i går, der tittelen var “Eksempler på sirkulære avløpssystemer i Europa og Norge”.
Både Norge og Sverige stilte med spennende foredrag og prosjekter og presenterte sine perspektiver på hva som kan være framtidens løsninger innen vann og avløp.
– Det er et stort behov for penger til å bedre vann og avløpssystemene i Norge, men hvordan skal pengene brukes? Mens kommunene er under gebyrpress for å bedre renseeffekten ved sine avløpsanlegg, er forvaltningsmyndighetene tydelige på at man ønsker en sentralisering av avløpsindustrien. På toppen av det hele ser vi et stort etterslep innen rørnettet, sa møteleder Petter Jenssen, professor ved NMBU etter å ha ønsket velkommen.
Jenssen etterlyste rimeligere og mer sirkulære løsninger og reiste spørsmålet om ikke desentraliserte systemer burde kunne gi bedre resultater, ikke minst mer sirkulære løsninger med muligheter for å hente ut merverdier av avløpsvannet.
Et svar på tiltale kom fra Bjørn Vinnerås, professor ved Sveriges Lantbruksuniverstitet i Uppsala. Vinnerås pekte i sitt foredrag på av avløpsvann slik det foreligger er grunnleggende vanskelig å plassere i hierarkiet som ordner avfall etter verdi, og poengterte samtidig elegant at VA-bransjen allerede er sirkulær av natur. Det er et faktum at vannet som går ut fra renseanleggene omsider kommer tilbake gjennom vannverkene, og at det er det samme vannet som har sirkulert siden dinosaurenes tid.
– Det er for eksempel et faktum at vannet folk i Stockholm drikker fra springen inneholder 5 % avløpsvann, siden sjøen Mälaren er resipient for flere store byer i Stockolmsregionen, sa Vinnerås.
Videre pekte han på teknologiutviklingen som gradvis trenger inn i hjemmet, der vi får flere selvstendige systemer(off grid). Ingen har lenger telefonlinje, det bygges pluss-energihus og teknologien gjør oss stadig mer selvforsynt. Han forventer at de samme trendene vil slå inn i vann og avløp.
– Hvis vi ønsker å komme bort fra utslipp og finne mer bærekraftige løsninger kan det være verdt å vurdere et eget VA-system for hvert hus, det er slike løsninger vi nå ser mulighet for. Teknologien er her, det gjelder bare å jobbe videre med å tilpasse den, det finnes i dag små systemer for å lage ferskvann fra sjøvann, nok til å forsyne en hel familie med vann, så hvorfor ikke bruke de nye løsningene, sa Vinnerås, som understreket samfunnssikkerheten som ligger i slike løsninger. Selv opplevde han at ved en lekkasje fra vannverket var 10 000 mennesker uten vann i flere dager.
– Hadde vi hatt vannverk i hvert hus og man mistet vannet kunne man låne vann fra naboen. Med en tank på tusen liter pr person vil man kunne klare seg i en uke med eget vann, sa Vinnerås som også pekte på at det stadig kommer ny vannsparende teknologi innen vaskemaskiner og oppvaskmaskiner. Det jobbes intensivt for med å utvikle slike systemer.
– Teoretisk sett behøver vi ingen vannforbindelse, sa Vinnerås.
Videre skildret Vinnerås landbrukets perspektiver på gjødselverdi. Selv om man kunne samle opp urinen fra folk, noe som ville utgjøre 50 liter i uken pr person ville en bonde se på dette som tynn suppe, som ville være uøkonomisk å transportere og ta i bruk.
– Løsningen som VASyd har installert ved sine kontorer, der man stabiliserer og tørker urinen umiddelbart og fjerne vannet er derfor et godt grep. Ved å stabilisere urinen umiddelbart hindrer man at nitrogenet forsvinner i atmosfæren, fortalte Vinnerås.
I systemet som er installert er det en kassett som samler opp stabilt urinpulver, som inneholder 15 % nitrogen, og man ser for seg at dette kan samles inn på lik linje med kildesortert avfall en gang i måneden.
– Urin er en god gjødsel og hvis dette samles inn vil det kunne erstatte hele 30 % av nitrogenet som kommer fra kunstgjødsel, som forøvrig det siste året har doblet seg i pris. I et landbruk som ikke er så intensivt vil urin kunne bli enda viktigere, sa Vinnerås og viste til eksempler på hus som i dag ikke var tilkoblet vannverk, men tilkoblet avløp, men at det allerede finnes hus som er 100 % selvforsynte med vann og avløp.
Han pekte også på kostnadene ved rørnettet.
– Man kommer fort opp i 15000 kroner pr meter, selv om det koster mer å bygge et eget system i en bolig er de mange gevinster, mindre forurensing utad, ikke behov for et sentralt renseanlegg eller vannverk, samt lettere å isolerer antibiotika og parasitter. I Østersund måtte alle etter en lekkasjen koke drikkevannet i mange dager. Har man off grid anlegg blir samfunnet mer robust, og man har gratis vann, understreket Vinnerås.
Selv trodde Vinnerås at den største utfordringen kan være av mental art. Ikke alle er klare for å drikke vannet man vet kommer fra eget forbruk.
– Jeg vet at vann fra avløpsrenseanlegg blir renset og solgt på flaske i Singapore, etter hva jeg vet selger vannet godt, så dette handler om en mental endring, som krever et nytt syn på vann, samtidig et perspektiv som tar inn hvilke muligheter som ligger i lokale ressurser, fortalte Vinnerås, som på spørsmål fra salen kunne fortelle at det koster ca en halv KWH å få tørket urinen pr liter, men at man regnet med å komme lavere, trolig ned mot halvparten.
– Jeg tror dette også handler om holdninger, denne energien er ikke mer enn hva naboen bruker på fasadebelysning. Spørsmålet blir hva som er viktig for oss, og ser man på gevinstene ved mindre utslipp til miljø, mindre rør osv, er det absolutt økonomisk interessant.
På spørsmål fra salen kunne han understreke at urin er ferskvare, og at man ikke bør ha lange transporter. På spørsmål kunne han opplyse at toalettet som separerer ut urinen ligger på mellom tyve og tredve tusen kroner, komplett med tørke, men Vinnerås ser for seg at prisen vil dale dersom behovet skulle øke.
– Nitrogen er nøkkelen, siden det er den som gjør at biofilter trenger så mye karbon. Får vi tatt ut urinet har vi endret avløpsbransjen, sa Vinnerås.
Arve Heistad, professor ved NMBU trakk i sitt foredrag særlig fram nedbyggingen av VA kompetanse hos det som tidligere het SFT, nå Miljødirektoratet, og at etterslepet innen vann og avløp er på linje med etterslepet innen samferdsel og offentlige bygg. Han pekte på at det må tenkes nytt, ikke minst innen ressursutnyttelse, og at dette krever kompetanse hos myndighetene.
Heistad hadde inntrykk av at norske myndigheter sitter på gjerdet og venter på at EU skal bli ferdig med sitt avløpsdirektiv og han fryktet at de norske forskriftene kom til å bli en blåkopi av disse, istedet ønsker Heistad øseg en forskrift som stiller krav til ressursutnyttelse.
Han pekte på at det ønskes større statlig støtte fra kommunene til å klare løftet, men skal man inn med statlig støtte må det være snakk om nye løsninger. Det er også viktig at kommunene gjennom sine innkjøp er villige til å tenke nytt og til å ta risiko på nye innovasjoner, og heller her bør staten inn og bidra til offensive prosjekter. Her kommenterte Randi Aamot fra Nordre Follo kommune at Forskningsrådet har ordninger som også kan dekke store deler av kommunens egen innsats, og at dette kunne være en åpning for kommunene til å komme i gang med innovative prosjekter.
Heistad fryktet samtidig at kommunens rett til å belaste abonnentene med kostnader, uten at det leveres gode miljø,- og ressurtjenester, på sikt kan være en sovepute, at det kan bli gebyrtretthet i befolkningen, og at kommunene heller må opp i kompetansenivå for å våge å tenke nytt. Heistad kunne også vise til en rekke lovende prosjekter og forskningsarbeid som foregår ved NMBU, der separering og gjenvinning er grunnleggende grep.
Anna Sara Magnusson fra Miljødirektoratet kunne i sitt foredrag fortelle at man venter på EUs avløpsdirektiv og at man gjennom EØS avtalen er knyttet til dette, men at man ser et paradigmeskifte også innen EU, der man har gått svært bredt ut i utviklingen av direktivet i en åpen prosess. Nå er “dørene lukket” fram til man trolig i løpet av sommeren vil legge fram et forslag. Det er etter alt å dømme lagt høye ambisjoner for avløpssektoren, noe som står i sammheng med at man har også har ambisjoner om mindre utslipp av klimagasser og ønsker mindre avrenning til vassdrag. Det forventes at direktivet vil stille høyere krav.
Magnusson gikk så gjennom oppgavene til Miljødirektoratet, som er å gi råd til andre myndigheter om regelverket, være klageinstans for saker som vedrører krav som Statsforvalteren stiller til utslipp, veilede Statsforvalteren og delta i FOU prosjekter.
Magnusson ga videre uttrykk for at separering av avløpsstrømmer og mer eller mindre desentraliserte løsninger kan være et godt grep pg bør gjøre det lettere å resirkulere ressursene.
Ragnhild Borchgrevink, leder for Veas holdt et innlegg om virksomheten, planene og ambisjonene, og startet med å fortelle at Veas er landets største renseanlegg men først og fremst landets største leverandør av badevann, og at man ser på seg selv mindre som et renseanlegg og heller mer som et anlegg for sortering og gjenvinning. Hun kunne fortelle at Veas anlegg er bygget for fart, og at det tar under tre timer fra vannet kommer inn i anlegget til det er tilbake i fjorden, og at man er over i en industriell form som krever full drift dag og natt.
Etter hennes syn kan små anlegg har noe for seg, men at et mellomstort anlegg ikke er noen god ide, ikke minst når man snakker om gassproduksjon, som krever høy kompetanse. Her har man å gjøre med helt spesielle krav, blant annet skal flytende biogass holder minus 163 grader, og lagring krever at det skal skal holdes nedkjølt. Slike anlegg krever profesjonell stab, og videre er det et klart krav i markedet om levering av volumer, noe som vil være en utfordring.
Borchgrevink hadde derfor ingen tro på at renseanlegg for omkring 50 000 p.e. kunne ha noen muligheter for å ta del i utviklingen, og at det var trist å se at nabokommuner ikke griper mulighetene for ressursutnyttelse og rasjonalisering som ligger i samarbeid. For egen del har man skilt ut de kommersielle delene av virksomheten i egne selskap, for å stå fritt i forhold til å drive kommersielt og så effektivt som mulig for å bring inntekter tilbake til morselskapet.
– Veas mandat er å få mest mulig ut av den strømmen av avløpsvann som til enhver tid kommmer fra den tore avløpstunellen som strekker seg mot gjennom Bærum og helt inn i Hovedstaden, som ved siden av 23 påslipp, bringer spillvann fra 860 000 p.e.
Borchgrevink kunne videre fortelle at man ser på nitrogen som en renseteknisk urfordring, men at man i fjor leverte godt innenfor kravene fra myndighetene.
– Vi synes forøvrig kravene til nitrogenrensing er litt slappe, og er klare for å heve ambisjonene, her er det naturlig at vi forventer samme innsats fra Bekkelaget RA, siden vi leverer miljøtejenester til samme fjordsystem, sa hun, og kunne samtidig fortelle at man bruker 4500 tonn metanol, som kommer fra fossile kilder, til å mate biofilterne med, og at man bruker store mengder kjemikalier i det kjemiske trinnet. Her jobber man hardt med å få ned forbruket.
Videre har man fire store biogassreaktorr hver på 600 kubikkmeter, som leverer flytende biogass til markedet, ved siden av at man produserer 40 000 tonn med biorest, som man ønsker å videreforedle ved en ny fabrikk man bygger på Mysen, som ligger midt i markedet for anvendelse i landbruk. Under sentrifugering av bioresten oppstår en væske som man stripper for nitrogen, og her lykkes man med å fange opp 15-25 % av ammoniumet. I løpet av sommeren vil man legge om prosessen til å produsere ammoniumsulfat, som er mer stabilt og anvendelig som gjødsel.
Veas tunellen er forøvrig 3,3 meter i diameter, og levere normalt ca 2800 liter pr sekund, men i perioder med stort innslag av overvann kan den håndtere 15 000 liter pr sekund. Ved mye nedbør kan man stue 100 000 kubikkmeter, samt delvis bytte vann med Bekkelaget RA.
Veas har forøvrig som klart mål å gå med overskudd på driften og fjerne alle uønskede utslipp innen 2040. I dag koster det ca 400 millioner å drifte anlegget.
– Vi ser på økende krav til rensing som en mulighet til å tjene penger. Det er viktig at kommunene tar ansvar og ikke bygger anlegg uten mulighet for inntekter. Det kan fort ende med gebyropprør, og tretthet i befolkningen. Personlig tror jeg mer på potensialet som ligger i jordprodukter enn det som ligger på gass, men gjødselvareforskriften står dessverre i veien for utvikling. Ser man på kravene til gass til næringsmidler går det på renhet, og ikke på hvor gassen kommer fra. I dag kommer forøvrig all CO2 fra naturgass. Vi har planer om å rense gassen til matvarekvalitet og bruke den til vannrensing. Siden gjødselvareforskriften er opphavsorientert kommer vi ikke ut av klemma. Det er en gammeldags standard, om burde vært klassifisert etter kvalitet, slik at vi har noe å forholde oss til, fortalte hun.
Det har videre vært diskutert om også avløpsvannet fra Drammen by også skal bearbeides ved Veas, her vurderes det ulike løsninger, der man f.eks. kan gjøre lokal vannrensing, men at renseslammet går til Veas for gassproduksjon.
– Mange kommuner satser på biogass, og tenker seg å bruke gass lokalt, men hva skjer når buss-selskapene legger om til elektrisk, da gjelder det å ha varer som kan brukes i andre deler av markedet, og her vil størrelse på leveranser og leveringsdyktighet være klare krav fra markedet, noe man må kunne møte, sa Borchgrevink.
Den som i Norden har gjort de meste inngripende og framtidsrettede gripende innen gjenvinning av ressurser i avløp er VASyd, virksomheten som utfører vann og avløpstjenester for 8 kommuner i Skåne. I Helsingborg har man i forbindelse med planlegging av en ny bydel lagt til rette for at inntil 10 000 personer kommer til å få et helt nytt system for avløp. I stedet for å samle alt i ett rør har man installert tre rør ut, der man har matavfall i ett, toalettvann fra et og gråvann fra dusj/kjøkken i et tredje. Her har man høstet erfaringer både med installasjon av systemene, bruk av systemene fra beboernes side og hvordan de ulike strømmene best kan behandles.
– Det er nok det gode samarbeidet mellom renovasjonsselskapet og avløpsselskapet som er kimen til suksessen, samt at vi brukte lang til på å tenke gjennom løsningene. Det har tatt flere år fra man først begynte å se på løsninger til man kom i gang. At det var et større bydelsprosjekt gjorde det også langt lettere å gjøre grunnleggende grep, sa Hamse Kjerstadius ved NSVA, som i sitt foredrag også kunne fortelle at det var en rekke utfordringer med intstallasjonene, men at man har kommet i mål med å finne normer og standarder som fungerer. En av utfordringen man har løst er støy fra transport av svartvannet, siden dette gjøres med luft.
Erfaringene viser så langt at det er ca 90 % gråvann som kommer fra bygget, og at dette kan gjenvinnes til drikkevannskvalitet til ca 80 % med relativt enkel og kompakt nanoteknologi. Her har man forøvrig ikke noe innslag av overvann, og med dette enkle grep har man åpnet for å redusere vannbehovet til en gjennomsnittsperson med ca 60 %.
På samme måte som med gjenvinning av gråvann har man bygget pilotsystemer for produskjon av biogass og man produsere biogass og struvitt fra de ulike strømmene.
Fordi man har mindre vann i kloakkavløpet enn det som er vanlig klarer man seg med tynnere ledninger og mindre kostnader og langt mindre dimensjoner på rør.
– Det er i biogass pengene ligger, det er mer konsentrert og man kan lage langt mer biogass med denne metoden, vi kan lage gass direkte fra avløpsvannet. Det er også langt enklere å gjenvinne nitrogen med dette systemet, vi kan utvinne tre ganger mer fosfor og syv ganger mer nitrogen med denne løsningen, som vi har kalt Recolab, sa Kjerstadius, som la til at det hele er å betrakte som et pilotanlegg, og at man forøvrig er i forsøk med å lage en organisk gjødselpellet som er tilrettelagt for moderne såmaskiner og gjødselspredere.
Alle kostnadene ved installasjoner og system er forøvrig ikke lagt på den enkelte abonnent, og man har så langt knyttet 2000 personer til opplegget, der de første flyttet inn i 2020.
Man har høstet økonomiske og praktiske erfaringer med anlegget, og man vil gå videre med konseptet i en ny bydel som planlegges ikke langt unna. Kalkyler viser forøvrig at å knytte det eksisterende anlegg til den nye delen vil bli svært kostbart, faktisk like mye som å bygge et nytt anlegg. Dette demonstrerer tydelig behovet for å tenke strukturelt når man planlegger nye boområder. Trolig vil man bli nødt til å bygge et nytt anlegg ved Ramløsa Nord, og knytte andre boområder til dette for stordriftsfordeler.
Det er sannsynlig at det vil bli bygget et lignende system i Visby på Gotland for 7000-10000 personer, der gjenvinning av vann er hovedmålet.
– Hovedkonklusjonen vi sitter med er at kildesortering er et riktig grep for ressursutnyttelse og at man bør legge til rette for mest mulig desentralisert gjenvinning av gråvann, mens svartvannet krever mer avansert behandling og følgelig er en fordel å samle i større anlegg, sa Kjerstadius.
Geir Hagehaugen, Eidos Eiendomsutvikling og Jan Stefan Karlsson, Multiconsult holdt et foredrag rundt planene for Fjordbyen i Lier kommune ved Drammen, og hva man tenker omkring framtidsrettede løsninger for et stort område som vil bli utbygget over flere tiår. Her regner man på sikt at det kan bli snakk om 20000 p.e.
Man har med stor interesse studert det som er gjort i Helsingborg og tenker seg noe av det samme opplegget med kildeseparering av avløpet i gråvann og svartvann. Til forskjell fra Helsingborg ønsker man i Fjordbyen å rense og gjenbruke gråvann lokalt i hvert kvartal, med varmegjenvinning, mens svartvannet skal sendes til det sentrale kommunale anlegget.
Området er forventet å bli bygget over en periode på 50 år i mange etapper. Nettopp løsningene med gjenvinning og felles systemer vil kunne gi store økonomiske besparelser og egne seg for etappevis utbygging. Nå er planen i samarbeid med andre å utvikle og bygge et ca 200 pe pilotanlegg for gråvannsrensing.
I paneldebatten etter seminaret var de enighet om at både tankegangen og byggingen av avløpssystemene bør over i et nytt spor, og at det er et åpent spørsmål om det vil være lønnsomt å investere i eksisterende infrastruktur og anlegg med samme teknologi som før. Særlig mulighetene for gjenvinning og stor reduksjon i behovet for infrastruktur er en gevinst man bør ta med i beregningene, ved siden av mulighetene for bærekraftig landbruk.
Det var videre samstemt forsamling om at utfordringer med matproduksjon i kombinasjon med mulighetene for gjenvinning av næring byr på store muligheter. En av utfordringene som her ble nevnt er at det er betydelige terskler innen regelverket, som heller bør tilpasses de nye mulighetene som finnes.
Kjærstadius bemerket her at da man i sin tid begynte å stille krav om fosforrensing i Sverige kom staten inn med bidrag. Det samme skjedde med nitrogenrensing og med legemidler. Det er behov for store investeringer for å komme ut av eksisterende system og over i et nytt og mer ressursvennlig spor, noe som nødvendigvis må være i storsamfunnets interesse, han minnet også om at alternativkostnaden til nye prosjekter også er stor, dersom man skal fornye eksisterende systemer.
– Vi er fortsatt i laboratoriestadiet på mange måter. Husk at aktivt slam prosessen er over 100 år gammel og blir fortsatt modifisert, det er ikke merkelig at det er så få som våger å gå nye veier, det kommer til å ta tid, men man må også ta en risiko, sa Bjørn Vinnerås.
Her etterlyste Heistad mer kompetanse fra sentrale myndigheter, slik at man er i stand til å bistå kommunene på en riktig måte, i kommunene er det ifølge Heistad også behov for mer kompetanse, og Norge med det nye avløpsdirektivet har en mulighet til å legge lista høyere og mer framtidsrettet.
