Vann- og avløpstjenester skal bygges og drives til selvkost, koste hva det koste bør, og skal derfor ikke detaljstyres av kommuneledelse eller formannskap. Mye tyder på at det likevel er lokalpolitiske hensyn og administrative hensyn som ligger bak mange beslutninger innen VA-etatene, og at dette ute er roten til de store forskjellene i kvalitet og pris på VA-tjenestene.
Dette er en av de viktigste konklusjonene i rapporten: “Mulighetsstudie for VA-sektoren med samfunnsøkonomiske analyser” utført av Oslo Economics, Cowi og Kinei. Det er Kommunal- og distriktsdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet som har bestilt arbeidet som nylig ble publisert.
Rapporten tar først for seg situasjonen i VA-Norge, og bringer oppdatert oversikt med nøkkeltall. Rapporten går grundig til verks om viser tydelig at det er ekstrem variasjon mellom hva innbyggerne får igjen for gebyrene i ulike kommuner. Rapporten bekrefter dermed et mønster som bransjen selv er klar over når det gjelder tilstanden i VA-Norge.
Framover- og tilbakelent
Forskjellene er som kjent store: Mens det interkommunale Hias er i full gang med å utvikle en verdenspatent på fosforgjenvinning og det interkommunale Veas fanger store verdier i gjødsel fra avløpsvann – har Fredrikstads kommunale renseanlegg for fjerde året på rad ikke klart å innfri utslippskravene. Formannskapet i plankebyen har satt av store midler til bøtene fra miljømyndighetene, men kjører ulovlig videre i strid med pålegg fra myndighetene. Her hører man et ekko fra jappetiden da børskonger parkerte midt i gata ute blygsel og hentet bil og bot hos kommunen dagen etter.
– På kommunesiden kan manglene i vann- og avløpssektoren etter vår vurdering forklares med kompetansemangel, motstand mot samarbeid, endret arealbruk, politiske ønsker om å begrense gebyrvekst og ikke-påvirkbare forhold. Mangel på systematisk oppfølging og ressursbegrensninger kan forklare hvorfor de statlige myndighetene bare i begrenset grad har lyktes i å få kommunene til å etterleve krav til tjenesten, forteller Svend Boye, partner i Oslo Economics og prosjektleder for studien til VANytt.
For smått
Norge har fordelt ansvaret for offentlige vann- og avløpstjenester på kommuner med om lag 15 000 innbyggere i gjennomsnitt. Til sammenligning har svenske og danske kommuner 50 til 60 000 innbyggere i gjennomsnitt. I Nederland er vannproduksjon og avløpsrensing regionalt organisert. I Skottland er vann- og avløp nasjonalt organisert.
– Mer interkommunalt samarbeid kunne løst slike utfordringer, men politisk motstand står etter vårt syn i veien for dette flere steder, ifølge Boye.
Det største effektivitetstapet i kroner og øre oppstår når nærliggende kommuner, særlig store kommuner i samme byområder, som deler eller burde dele samme vannkilde, resipient og kompetanse, ikke evner å komme frem til avtaler som er til det beste for samfunnet som helhet.
Boye vil ikke spekulere i hvilke politiske mekanismer som er i sving på lokalplan, men konstaterer at det kun finnes ett eksempel på et helhetlig interkommunalt samarbeid om vann- og avløpstjenester i Norge: GIVAS IKS (Glåmdal interkommunale vann og avløpsselskap IKS).
Fagmiljø
I mange kommuner skal kommunene selv være forurensningsmyndighet for den kommunale avløpstjenesten. Denne rolleblandingen kan også forklare manglende etterlevelse av rensekrav flere steder i landet.
– Vann- og avløpsinfrastrukturen følger flere steder kommunegrensene, og det er ikke rasjonelt. Både rent og skittent vann flyter over kommunegrensene og tjenesten bør optimaliseres i et regionalt og nasjonalt perspektiv, snarere enn for hver enkelt kommune. Et annet viktig forhold som taler for større offentlige enheter er behovet for å tiltrekke og bruke et begrenset antall fagfolk, påpeker Boye.
Antallet VA-ingeniører og -sivilingeniører i norske kommuner har sunket med 17 prosent fra 2013/14 til 2020, mens antallet hos konsulentselskapene har økt med 55 prosent. Hver offentlige vann- og avløpsenhet trenger et eget robust fagmiljø, blant annet for å ivareta planleggingsrollen og behovet for bestillerkompetanse. Det er ikke mulig å oppnå dersom de 1100 offentlige VA-ingeniørene og -sivilingeniørene skal fordeles jevnt på de mange kommunene i landet.
Regionalt
I rapporten anbefales en organisering på et høyere regionalt nivå, på samme måte som man i dag har i en rekke interkommunale selskaper, vil være et riktig grep. Regional organisering innebærer å overføre eierskapet til og ansvaret for de kommunale vann- og avløpsanleggene og tjenestene fra kommunene til en regional enhet. En mulig variant er å legge ansvaret for vann- og avløpstjenestene til fylkeskommunen.
Regional organisering innebærer at samtlige årsverk og anlegg i kommunale vann- og avløpsorganisasjoner overføres til tilhørende fylkeskommune eller regionale foretak. Den regionale enheten vil deretter stå fritt til å omorganisere enheter og årsverk for å utnytte kompetanse, vannkilder og resipienter i fylket best mulig. Dermed vil det oppstå grensesnitt mot kommunalt planarbeid, kommunal teknisk sektor mv. Dette vil kunne løses gjennom rutiner/avtaler for samarbeid, slik som det finnes mellom interkommunale/kommunale foretak og kjernekommuner i dag.
