Mjøsa var overbelastet med næringssalter på 1970-tallet, noe som ga oppblomstring av giftige cyanobakterier. Etter en storaksjon ble hun gradvis restituert utover på 1980-tallet. Klimaendringer med varmere vann, mer nedbør i form av styrtregn om sommeren og dermed større tilførsler av næringssalter har de senere år (særlig etter 2010) imidlertid gitt tendenser til økt algevekst.
Mjøsa overvåkes i dag gjennom et eget program, kalt Tiltaksorientert overvåking i vannområde Mjøsa (som finansieres av Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver).
Resultatene fra overvåkingen av Mjøsa inngår dessuten som en del av Miljødirektoratets nasjonale program for basisovervåking av økologisk tilstand i store norske innsjøer (Økostor), som nylig presenterte resultatene fra det 6. året.
Programmet Tiltaksorientert Overvåking i Vannområde Mjøsa omfatter kjemiske og biologiske undersøkelser ved fire stasjoner i Mjøsa og i de 12 største tilløpselvene, samt i utløpselva Vorma. I tillegg måles næringssalter og beregnes tilførsler av fosfor og nitrogen i seks av de største tilløpselvene hvert år.
Mjøsa overvåkes for flere faktorer, og man så blant annet at mengden alger i 2020 i Mjøsa var noe høyere enn i 2018 og 2019. De massive oppblomstringene av cyanobakterier som ble rapportert i 2019 forekom imidlertid ikke i 2020. Sommeren 2021 ble det derimot igjen observert betydelige mengder cyanobakterier. Den totale økologiske tilstanden for planteplankton betegnes som god ved hovedstasjonen sentralt i Mjøsa, men de økologiske indeksene peker feil vei. I Furnesfjorden, som er en sidearm av Mjøsa nord for Hamar, har økologisk tilstand vært moderat de to siste årene.
I en ny rapport fra NIBIO og NIVA som undersøkte kilder til fosfor i 9 av de største delnedbørfeltene til Mjøsa (Bechmann mfl. 2021), pekes det på at økt bruk av husdyrgjødsel i jordbruket de siste 20 årene har gitt økt økt risiko for avrenning av fosfor. Spredte avløpsanlegg gir også tilførsler av fosfor med høy biotilgjengelighet. I tillegg er lett tilgjengelig fosfor fra overløp av kommunal kloakk et økende problem, som også vil forverres av økt frekvens og intensitet av styrtregnepisoder om sommeren. Dette er imidlertid ikke estimert i rapporten.
– I det nåværende overvåkingsprogrammet måles det kun totalfosfor i tilløpselvene, og derfor kan vi ikke si noe særlig om typen P. Vi vet derimot at fosforet fra avløp er betydelig mer biotilgjengelig enn det fosforet som kommer bundet til leir- og jordpartikler. Men akkurat hvor tilgjengelig det partikkelbundne fosforet er for algene, skulle vil gjerne visst mer om. Økt nitrogen er interessant – det er faktisk tendenser til økende nitrat og TotN i Mjøsa, og svært høye nivåer i flere av tilløpselvene. Mye NO3 kan være et tegn på tilførsler fra jordbruk, sier forsker Jan-Erik Thrane, en av forfatterne av årsrapporten.
Overvåkingsrapporten fra Mjøsa viser at samlet økologisk tilstand siste tre år (2018- 2020) var dårlige enn forrige treårsperiode (2015-2017) på alle stasjoner utenom Brøttum. Denne nedgangen, kombinert med oppblomstringer av cyanobakterier i 2019 og 2021, kan være tegn på forverring av eutrofitilstanden og indikerer nye behov for tiltak for å redusere tilførslene av fosfor til Mjøsa.
Rapporten viser til at det de tre siste årene også har det vært uvanlig mye dyreplankton i Mjøsa, selv om mengden i 2020 var noe lavere enn i 2018-2019. Samlet elvetilførsel av total-fosfor til Mjøsa i 2020 ble estimert til 94 tonn, hvor Lågen bidro med ca. 70%. Her ser man en økning i perioden 2010-2020 sammenliknet med tiåret før..
Ifølge rapporten er total utslippet av fosfor fra landbruk (19 tonn) i de ni nedbørfeltene nesten “dobbelt så stort” som spredt avløp (11 tonn).
– Det er ikke lett å si hvilken fosforkilde som påvirker Mjøsa mest. Om man ser på biotilgjengelig P (BioP), så er det avløp som dominerer. Vi vet for lite om biotilgjengeligheten på «totalfosforet», f.eks. hvor mye av det partikkelbundne fosforet som kommer fra landbruk, som vil være tilgjengelig for algevekst. Kommunalt avløp var dessverre ikke med i våre modeller for fosfortilførsler, men er noe som absolutt bør tas med. Vi vet jo at kommunalt avløp bidrar, men vi har ikke noen konkrete estimater på hvor mye det betyr for Mjøsa per nå, avslutter Thrane.
Målinger viste at siktedypet i 2020 var omtrent likt som i 2019 og er blant det laveste siden 2014 på alle stasjonene. På hovedstasjonen Skreia var siktedypet 7,3 m (middelverdi juni-oktober), noe som er lavere enn det lokale miljømålet på 8 m, men i god tilstand iht. vannforskriften. På Kise og Furnesfjorden var de tilsvarende middelverdiene på hhv 5,6 m og 6,3 m, som tilsvarer hhv. moderat og god tilstand. Årsaken til det reduserte siktedypet i 2020 er trolig en kombinasjon av forholdsvis høy mengde planteplankton og tilførsler av partikler og/eller humus fra flommer, og da spesielt vårflommen. På Brøttum var siktedypet 5,6 m i 2020, et sted som vanligvis erlavere enn på de andre stasjonene på grunn av store tilførsler av partikler (inkludert brepartikler) fra Lågen. Siktedypet er derfor uegnet som støtteparameter for klassifisering av økologisk tilstand på denne stasjonen.
Mjøsas øvre vannlag har blitt gradvis varmere over tid. Ved hovedstasjonen har middel- og maksimum- temperaturen i de øvre vannlag (0-10 m) for perioden juni-oktober økt med henholdsvis 2,0 °C og 3,3 °C fra 1972 til 2020 pga. klimaendringer. Trenden for maksimumstemperatur ser ut til å flate ut i større grad enn middeltemperaturen. Den generelt stigende temperaturtrenden vil kunne medføre mer eutrofe forhold mht. algemengde og artssammensetningen i Mjøsa. Oksygenforholdene i Mjøsa er generelt gode, med > 90 % metning gjennom hele vannsøylen mesteparten av året. Unntaket var i sprangsjiktet om høsten, da oksygenmetningen sank til 85-90 %, trolig på grunn av nedbrytning av organisk materiale fra kiselalgeoppblomstring om høsten.
Over 100.000 personer har Mjøsa som drikkevannskilde. Det gjelder flesteparten som bor i kommunene Hamar, Gjøvik, Ringsaker, Østre Toten, Stange og Løten. I tillegg har enda flere drikkevannet sitt delvis fra Mjøsa, det gjelder alle de som får drikkevannet sitt fra nedre del av Glomma, nedstrøms fra Mjøsa. Dette inkluderer blant annet folkerike kommuner som Lillestrøm og Lørenskog.
