Sjøørreten har på landsbasis vært gjennom en voldsom tilbakegang, som ikke bare skyldes lidelser påført av lakselus. Sjøørreten er i motsetning til laksen avhengig av sideelvene til gyting, og alt for ofte har kulverter og stikkrenner utgjort et vandringshinder.
I forbindelser med at veier og arealer bygges ut i Orkanger tas et skikkelig løft for at sjøørretene skal kunne finne tilbake sine gamle gyteplasser i Orkla-vassdraget. Vann fra berørte elver og bekker føres gjennom fiskevennlige kulverter og stikkrenner.
– Store dimensjoner er viktig både for fisk og klimatilpasning, med tanke på mer styrtregn i framtida. Hvis en samtidig tenker på å legge røra lavt og med lite fall, så har man kommet langt. Da kommer fisken dit den vil.
Det sier Odd Lykkja om hvilke hensyn som er viktigst å ta når man prosjekterer og bygger stikkrenner og kulverter som gir gode vandringsveier for fisk. Lykkja er rådgiver og koordinator i Orkla vannområde.
Kartlegger hindringer
Han er sentral i et pågående arbeid der vassdraget blir kartlagt og hindringer for fiskens vandringer blir redusert eller fjernet. Norsk Institutt for naturforskning (NINA) har kartlagt de fleste sidevassdragene der det kan gå sjøørret og laks.
Rundt 90 sidevassdrag har blitt kartlagt, og i flere av disse er det problempunkter. Eller vandringshindre, som man gjerne kaller det.
I fjor ble ett av disse problempunktene utbedret, med en ny kulvert gjennom elveforbygningen der den viktige sjøørrettbekken Tonga møter – eller skiller lag med – moderelven Orkla.
Standard rør
Kulverten ble prosjektert av NINA, bygget av 14 betongrør i DN1600x2250 med fem meter overdekning. Disse ble levert av Heimdal Granitt og Betong AS, og utført av SG Entreprenør AS på høsten i fjor. Samtidig ble en underdimensjonert kulvert under en jordbruksvei litt lenger opp byttet ut, med samme type rør.
Stikkrennene som lå der fra før var høyt plassert i terrenget og med så stort fall at vannhastigheten ble i drøyeste laget selv for sprek sjøørret. Nå har fisken fått fritt leide gjennom en kulvert med tilnærmet null fall.
– Det kan ofte være sprang opp til røra som gjør det vanskelig for fisk å svømme gjennom. Det blir verre hvis det ikke er en kulp nedenfor røret. Hvis det i tillegg er høy vannhastighet i rørene, blir det ekstra vanskelig for fisken. Vannføring gjennom flere mindre rør er også et tilbakevendende problem. Ett stort rør er vesentlig bedre, sier Lykkja.
På NRK TV
Prosjektet med den fiskevennlige betongkulverten ble på senhøsten omtalt i en TV-reportasje hos NRK.
En viktig del av tankene bak prosjektet «Helhetlig vannmiljørestaurering av sjøørretvassdrag i Orkla» er at en tverrfaglig samarbeidsgruppe jobber sammen, helt fra planleggingsstadiet til slutt, for å finne de beste løsningene. Her deltar representanter fra regional forvaltning, kommuner, entreprenør, grunneiere og forskningsinstitusjonen NINA.
I 2012 ble det gjennomført en omfattende grovkartlegging av kryssende veikulverter i mange små vassdrag knyttet til riks- og fylkesveier i Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane. Konklusjonen var lite positiv: Mange veikrysninger ble klassifisert som sikker stopp eller potensielle hindringer for fiskens vandring.
Studien uttrykte bekymring for at også tilsynelatende helt nye veikulverter stoppet fiskevandringer. En tilsvarende problemkartlegging i Trøndelag i 2015 konkluderte likedan. Her ble kun 14 av 120 veikrysninger gitt «grønn fargekode», med uproblematisk vandringsvei. Resterende veikrysninger – 106 stykker – ble vurdert som stopp eller hindringer for fiskevandring.
Troms og Lyngen
Nord i landet har NJFF-Troms og Lyngen JFF nylig kartlagt bekker med direkte utløp i sjø. Her slås det fast at veikulverter som hindrer fisken i å gå opp er den største utfordringen i potensielle gytebekker for gytevandrende sjøørret og sjørøye.
Mange kulverter er i dag i tillegg utrangerte og ødelagte, og er uegnet for flomhåndtering eller fiskevennlig passering. Det framgår av en fagartikkel i publikasjonen Vann 03 2020, skrevet av Morten André Bergan, Stian Stensland, Sivert Dahlen Lund og Thrond Oddvar Haugen fra NINA, NMBU og Statskog. De representerer en solid kompetanse på området.
– Gamle kulverter bør byttes ut med nye løsninger, eksempelvis halvkulverter, der naturlig bekkebunn, -bredde og produksjonsareal ivaretas. Når veisystemer og bekkekrysninger skal dimensjoneres for økte vannmengder som følge av klimaendringer har man en gylden mulighet til også å bedre vandringsveien for fisk, skriver de.
Nedbørsfelt
Vannområde Orkla et interkommunalt samarbeid mellom kommunene Orkland, Rennebu, Oppdal og Tynset. EUs Vannrammedirektiv og vannforskriften tilsier at vann skal forvaltes etter nedbørsfelt på tvers av fylkes- og kommunegrenser.
Norge er derfor delt inn i ulike vannområder samlet i vannregioner. Vannområde Orkla favner nedbørsfeltet til elva Orkla, og er en del av Vannregion Trøndelag. Gjennom Orkla vannområde arbeides det med å oppfylle vannforskriftens krav om god tilstand i alle vassdrag. Kommunene i Orkla vannområde har sammen med Trøndelag Fylkeskommune gått sammen for å ansette en koordinator som kan drive fram dette arbeidet.
Denne koordinatoren er altså Odd Lykkja.
Orkla er en av Norges store nasjonale laksevassdrag. Utløpet er fra Store Orkelsjø, på 1058 moh i Oppdal kommune. Deretter dreier elva østover mot Kvikneskogen i Tynset kommune, før den snur nordover og til slutt renner ut i Orkdalsfjorden. Elven er 172 km lang. Den har et nedbørsfelt på 3 344 kvadratkilometer, som altså utgjør vannområde Orkla.
Anlegget med en kulvert til Tonga er planlagt og gjennomført med mål om å gi bedre vilkår for sjøørret. I tillegg til selve rørene i kulverten er det bygget en 150 meter lang strekning med ny bekkebunn.
Hermer etter naturen
– Strekningen er naturhermende. Det vil si at den i størst mulig grad skal ligne et naturlig vassdrag med gode habitatkvaliteter for fisk og andre vannlevende organismer. Vi har også eksempler i Orkla på rør som har blitt byttet ut med bru. Da får man en naturlig bekkebunn. Det er det mest ideelle.
– Hvorfor er tiltak som i dette anlegget viktig for dere?
– Selv om sjøørreten i Orkla har vært fredet siden 2009 er bestanden fremdeles veldig liten. Den er langt unna å være høstbar, der man igjen kan åpne for fiske etter den i elva. Den dagen man kan det vil det bety inntekter for elveeiere og andre som lever av fisketurisme.
Norge har gjennom vannforskriften satt seg mål om god økologisk tilstand i de aller fleste vassdrag. Det betyr at vannkvaliteten skal være god, men også at vassdraget skal fungere som leveområde for de artene som naturlig hører hjemme.
Små tiltak
– Å gjøre noe med vandringshindrende kulverter er veldig konkret. Med relativt små tiltak gjør vi at fisk igjen kan ta i bruk lange elve- og bekkestrekninger. Det er viktig for å oppnå miljømålene i vannforskriften, sier han.
Nå i år planlegger Lykkja sammen med kollegaer og samarbeidspartnere i Orkla vannområde tiltak i to andre sjøørretvassdrag.
Ingen av disse har problematiske kulverter i dag, men i en ble kulvert byttet ut med bru for noen år siden. I tillegg skal en kulvert byttes for å sikre fri fiskevandring i et vassdrag med elvemusling, en utsatt og truet art.
– Vertsfisk er viktig for elvemuslinglarver og rekruttering av arten. Utfordringene i sjøørretvassdragene i dag er knyttet til kanalisering, nedslamming og manglende kantvegetasjon. Vi har også noen prosjekter på blokka hvor det kan bli aktuelt å fornye relativt lange strekk med stikkrenner, kombinert med åpning av bekkestrekninger som i dag er lukket, sier Odd Lykkja.
De viktigste egenskapene ved fiskevennlige stikkrenner og kulverter.
- Store dimensjoner.
- Minst mulig lukket rør/kulvert, mest mulig åpen føring.
- Lite fall, lav vannhastighet.
- Rør/kulvert lavt i terrenget.
- Naturlig bunn med stein og vegetasjon.
- Halvkulvert hvis mulig.
- Kulp ved nedre ende av rør/kulvert
Kilde: VA forum/Basal AS
