De fleste fjell i Østfold ligger i nord-syd retning, derfor blir det fort en berg-og-dalbane å ferdes øst-vest til fots. Dette har også i stor grad bestemt hvordan man til alle tider har gått fram med veier og infrastruktur.
Fjell og våtmark
Da Sarpsborg kommune ønsket å legge en ny og bedre vannforbindelse til et høyt beliggende boligfelt nordvest i kommunen måtte man nettopp krysse en fjellrygg fra et dalføre til et annet. Etter en grundig vurdering valgte man i stedet for tradisjonelle grøfter og sprengning denne gangen den korte veien, man bestemte seg for å bore seg gjennom.
– Det bores et hull gjennom fjellet og så tres vannledningen inn. Økonomisk går de to alternativene stort sett ut på ett. Ser man på konsekvensene ved graving er det tydelige ulemper med grøfter. Grøfter kan endre grunnvannsnivå og gi langsiktige skader på terrenget. Her er vi dessuten midt i et populært turområde som leder til lysløypa, der mange mennesker daglig ferdes, det hadde blitt betydelige ulemper, forklarer Einar Uno Henriksen, prosjektleder for den nye vannforbindelsen.
På den andre siden av fjellet ventet en våtmark, Landemyra, med rikt fugleliv og amfibier.
– Her var det egentlig kun et alternativ, å trekke rør under hele herligheten, forteller Henriksen.
Godt forberedt
Den nye rørforbindelsen har vært planlagt lenge. For et år siden etablerte man rørforbindelse fra eksisterende trykkøkningstasjon fram til fjellets fot. Denne rørforbindelsen ligger nå godt begravd under en ny parkeringsplass med kildesorteringsanlegg for Per Gyntveien borettslag rett ved.
– Vi visste at vi skulle gå denne veien, vi hadde tett kontakt med SOBBL og borettslaget, som skulle bygge her og passet på å være ute i forkant med å få røret i bakken først, forklarer Henriksen.
Når hullet i fjellet er ferdig, speilsveises vannrøret i etapper og skyves inn, og på andre siden endesveises det i grøft samen med røret som går under myra. Videre går røret ut av myra i grøft fram til tilkobling med til drikkevannsnettet i den andre enden.
– Når alt er klart og koblet sammen går vi inn i neste fase, som er å oppgradere trykkøkningsstasjonen som skal gi oss tilstrekkelig trykk på anlegget. Dermed kan trykkøkningstasjonen som i dag ligger på andre siden av fjellet fases ut, og vi sitter igjen med en mer leveringsdyktig vannforbindelse med færre driftspunkter, forklarer Henriksen.
Løst fjell
Det er Olimb Anlegg og Råde Graveservice som har oppdraget med å etablere den krevende etappen av den nye vannforbindelsen. Rådgiver i prosjektet er WSP ved Steinar Nylænde.
– Vi borer først et pilothull gjennom fjellet i en mindre dimensjon med diamantkrone, og når denne er gjennom borer vi hullet ferdig, i dette tilfellet er det snakk om ca 350 mm rymmekrone til slutt, slik at det blir ca 3 cm klaring omkring røret, som forøvrig er utstyrt med en beskyttende kappe. Mot de siste 25 meter av pilotboringen merket vi at fjellet var litt porøst, noe som gjordet at fragmenter faller inn og gjør passasjen trangere. Dette gikk hardt ut over borekrona. Vi reddet situasjonen ved å bytte til en mindre krone og kom etterhvert gjennom. Når man borer i fjell vet man aldri hva man får, det kan falle ned tapper ned og gjøre det vanskelig. Man kan i verste fall sette fast krona, men det er sjelden, forteller Øystein Olimb, som leder borearbeidene, og som selv har boret hundrevis av slike hull.
Riggen man bruker kan styres i stor grad vertikalt og horisontalt, så da gjelder det å treffe målet på andre siden. – Tatt i betraktning de utfordringen vi hadde underveis synes jeg vi har truffet godt med utslaget på andre side, forteller Olimb.
Myk myr
For å komme gjennom myra benyttet Olimb seg av styrt boring, som går ut på å føre en borstang, kalt pilot, under bakken etter en prosjektert trasé. Foran i stanga har man en skje som både fungerer som graver, og som ved at man endrer vinkel på den setter retning. Under boringen blir piloten peilet inn av en kontrollør oppe på bakken som følger nøye med via instrumenter og sikrer at boringen følger den prosjekterte linjen. Det er mulig å bore i kurve, både horisontalt og vertikalt.
– Når stangen kommer ut i motsatt ende, monterer vi på en rymmekrone, som trekkes tilbake og borer plass, samtidig som den tar med seg det nye røret tilbake til startpunktet, forklarer Olimb.
Da man skulle gå gjennom denne våtmarken støtte man også på et uforutsett hinder, i form av en fjellkule dypt nede i massene.
– Etter å ha peilet oss fram til hvor den befinner seg klarte vi å manøvrerer oss rundt den, forteller Olimb som legger til at massene var relativt løse, derfor måtte man hente fram en den store skjea, ved myke masser trenger vi en større flate på skjea som gjør at vi kan legge trykk på stange slik at det blir lettere å svinge og å komme framover, forklarer Øysten Olimb.
