Først presenterte Bjørnar Eikebrokk fra Sintef et viktig arbeid som har kulminert i en grundig rapport om ny kunnskap omkring UV-standarder, testing og ulike sertifiseringer av UV-aggregater. Rapporten er utarbeidet av Eikebrokk, Jon Mobråten, Asker og Bærum Vannverk og Vidar Lund fra Folkehelseinstituttet. Rapporten er en supplering til tidligere Norsk Vann Rapport (NV 164/2008) “Veiledning for UV-desinfeksjon av drikkevann”.
Biodosimetri
Her presiserte Eikebrokk at rapporten er av teknisk karakter og at man ikke tar stilling til myndighets- eller godkjenningsspørsmål og informerte om at arbeidet har vært forsinket på grunn av at man har ventet på at det skulle utarbeides en ny europeisk standard (Iso/Önorm), som vil være bestemmende for hvilke standarder som gjelder for europeiske forhold.
Eikebrokk gikk grundig gjennom både prinsipper for biodosimetrisk validering av UV-anlegg, hvordan det i praksis foregår samt hvilke ulike standarder som gjelder. Det springende punkt har i en årrekke vært at UV-aggregater har blitt validert og sertifisert etter ulike standarder i USA og Europa, noe som har gjort det nærmest umulig å sammenligne ytelser ved UV-aggregater, gjerne i forbindelse med innkjøp.
Harmonisert
Eikebrokk kunne fortelle at de to ulike europeiske standardene er under harmonisering og vil ende opp en omforent standard for testing og sertifisering av UV-anlegg, og at den amerikanske ordningen er under revidering.
Mens den europeiske godkjenningen har lagt vekt på å være en generell bredspektret desinfeksjon av en rekke mikroorganismer har den amerikanske normen hatt som hovedmål å inaktivere Giardia og Cryptosporidium samt Adenovirus. Selve dosekontrollen under valideringsmetoden er også satt ulikt: Mens den europeiske tradisjonen har tatt utgangspunkt i en bestemt intensitet har den amerikanske i tillegg åpnet for kalkulerte doser. Det brukes dessuten ulike organismer under selve testingen, og mens den europeiske standarden tar høyde for aldring av UV-lamper gjør den amerikanske dette ikke, ved siden av at man i US tar med faktorer som går på design.
Ulik kapasitet
Resultatet av det brukes ulike måter til validering av UV-systemer på de ulike sider av atlanteren ble av Eikebrokk tydelig vist ved et par eksempler, der ett og samme UV-anlegg etter henholdsvis USA og EU normer vil komme ut med halvparten av kapasitet i vannføring ved en gitt sensoravlesning. Dette kommer av at man med de ulike sertiviseringene ender opp med vidt forskjellige UV-intensistets kurver, som man må forholde seg til ved drift av lavtrykks UV- anlegg.
Eikebrokk tok videre for seg kravene for mellomtrykks UV-anlegg. Som kjent vil et mellomtrykks UV-anlegg produsere en bredere UV-effekt, noe som i mange tilfeller gjør de uegnet i bl.a. Tyskland, fordi strålingen skaper betydelige utfordringer med dannelse av nitritt. Mellomtrykks aggregater må derfor utstyres med “dopede” kvartsglass, som avskjærer bølgelengder lavere enn 240 Nm, noe som også betyr sløsing med energi. I EU-normer stilles det krav om dopede glass, men benyttes ikke under valideringer i USA. Dette har sin årsak i at man i USA er svært opptatt av å fjerne adenovirus, en frykt som ikke deles av norske myndigheter.
Anbefalinger
Som konsekvens av ulike måter å gjøre dette på i USA og EU konkluderer rapporten med at man bør velge UV-reaktorer som er validert etter europeisk standard og typegodkjent av Folkehelseinstitutter (FHI). Disse reaktorene er dermed garantert å tilføre det desinfiserte vannet en riktig UV dose ved en gitt bølgelende, basert på validering med bruk av enten bakteriesporer eller virus som testorganisme. Dette gir anlegg med riktige sikkerhetsmarginer, selv om det i perioder kan gi noe overdosering.
En viktig side ved den Europeiske standarden er at den bruker et bestemt “set-punkt”, som metode og standard for kontroll og styring, for at riktig UV-doser er levert. Denne størrelsen er grei å ta i bruk i forbindelse med styring og dokumentasjon av UV-anlegg, der man enkelt kan forholde seg til vannstrøm og UV-intensitet, som bestemmer at riktig UV-dose er avgitt.
Norsk typegodkjenning
I det påfølgende foredraget gjorde Vidar Lund i FHI rede for synet på de ulike normene som har rådet grunnen, og Lund kunne informere om at fra mai 2020 vil Norsk typegodkjenning av UV-aggregater basere seg på europeiske normer, men at det vil bli en overgangsordning der allerede bestilte eller utførte biodosimetriske tester vil bli akseptert, dersom det ikke allerede foreligger en test i henhold til EU-standarder. Lund pekte på at dette henger godt sammen med at man i Norden baserer drikkevannsforsyningen på EUs direktiv for drikkevann. På tross av at EUs normer til drikkevann er mer strikte enn de amerikanske er kravene enklere å forstå og gjør det enklere å sammenligne ytelsene i forbindelse med innkjøp. De europeiske testbetingelsene sørger med god margin for at anleggene vil fungere som en hygienisk barriere overfor de fleste sykdommer som kan forekomme i norsk drikkevann, samt at testene er gjort med stor sikkerhetsmargin.
