Første utkast av rapport 240 «UV-desinfeksjon av drikkevann: En suppleringsrapport til UV-veiledningen av 2008» ble presentert på Norsk Vanns fagtreff i februar 2019. I etterkant av fagtreffet ble det gjennomført flere møter med produsenter. Videre ventet prosjektet på en varslet revidert versjon av den europeiske normen. Den forelå ikke før i august. Dermed har det tatt noe tid før den endelige rapporten nå foreligger.
Ulike normer
Rapporten dokumenterer at UV-reaktorer kan komme ut med betydelige forskjeller i validert kapasitet ved validering etter europeisk (DVGW) eller amerikansk (UVDGM) standard. Selv for LP-anlegg er det flere eksempler på at én og samme reaktor har kommet ut med opptil 100 % høyere kapasitet ved validering etter UVDGM kontra DVGW. Litt forenklet kan man si at biodosimetrisk validering etter den europeiske standarden krever at reaktoren utsettes for mer «worst case driftsforhold» under selve valideringen sammenlignet med den amerikanske standarden. Reaktorer validert etter den amerikanske standarden, som også godkjennes av FHI, vil kunne sies å være innenfor kravet om en biodosimetrisk dose på 40 mJ/cm2, men kapasiteten som leverandørene oppgir for ett og samme aggregat etter amerikansk standard, er større enn for europeisk standard siden sikkerhetsmarginer ofte ikke er like store, og ikke inngår i selve valideringen på samme måte. Under drift får det som konsekvens at UV-reaktorer evaluert etter europeisk standard i perioder vil gi en viss overdosering i forhold til samme reaktor evaluert etter amerikansk standard.
Ulikt syn på transmisjon
Forskjellen i validert kapasitet øker med økende UV-transmisjon i vannet. Selv om mye av kapasitetsforskjellen kan forklares ved ulike sikkerhetsmarginer, og i hvilken grad disse sikkerhetsmarginene inngår i selve valideringen, er dette en faktor som gjør det vanskelig å sammenligne tekniske data på reaktorer. Rapporten viser med all tydelighet at det kan være krevende for et vannverk, uten spesialkompetanse, å gjøre anskaffelse av UV- anlegg. En ting er å ta stilling til hvilken dose man skal fremme som retningsgivende overfor Mattilsynet, en annen ting er å ha kunnskap om de forskjellene som påvirker reaktorenes kapasitet avhengig om de er validert etter den europeiske standarden eller den amerikanske standarden. Det siste er avgjørende for at vannverket skal kunne sammenligne de tekniske dataene på reaktorer som tilbyderne oppgir.
Anbefaler europeisk
Ved anskaffelse av UV-desinfeksjonsanlegg anbefaler rapporten følgende:
a) Velg UV-reaktorer som er validert etter europeisk standard og typegodkjent av FHI. Disse er garantert å tilføre det desinfiserte vannet en UV-dose på 40 mJ/cm2 ved en bølgelengde på 253,7 nm, basert på en validering med bruk av Bacillus subtilis sporer eller MS2 bakteriofager som testorganisme. Dette gir anlegg hvor alle sikkerhetsmarginene som europeisk standard krever skal være innarbeidet og tatt hensyn til i selve evalueringen av reaktorene. Det gir riktignok en viss overdosering i perioder.
b) Europeisk standard benytter “set-punkt” (ikke doseberegningsligninger) som metode for styring/kontroll av levert UV-dose. «Set-punkt»-metoden benytter seg ikke av on-line transmisjonsmåling som en parameter som inngår i styringsalgoritmen for dosekontroll. Dette gir enklere drift og kontroll av UV-anlegget ved at man forholder seg kun til to parametre i forhold til tre.
c) Siden drikkevannsforsyningen i Norden i stor grad er basert på EUs drikkevannsdirektiv, er det naturlig at man forholder seg til europeiske standarder også for UV-desinfeksjonsanlegg.
d) Ved valg mellom lavtrykks (LP) og mellomtrykks-reaktorer (MP) bør man, i tillegg til arealkrav/tilpasning til eksisterende anlegg og andre relevante (lokale) valgkriterier, ikke glemme kriterier knyttet til energieffektivitet: I forhold til totalt tilført effekt er den leverte germicidale (bakteriedrepende) effekt fra et LP-anlegg mer enn dobbelt så høy som fra et MP-anlegg.
Rapporten gir videre oppdaterte erfaringer med bruk av UV-desinfeksjonsanlegg.
På Norsk Vanns fagtreff på Gardermoen 10. og 11. mars presenteres rapporten og Folkehelseinstituttet vil redegjøre for i hvilken grad dette vil påvirke den norske godkjenningsordningen for UV-aggregater.
Rapporten er skrevet av Bjørnar Eikebrokk, SINTEF, Vidar Lund, Folkehelseinstituttet og Jon Mobråten, Asker og Bærum Vannverk. En stor takk går til Karl Olav Gjerstad, IVAR IKS, og Ulf Eriksson, Stockholms Vatten, for synspunkter og innspill til rapporten. Takk også til alle andre som har bidratt inn i prosjektet gjennom den omfattende dialogen forfatterne har hatt med ulike aktører i fagmiljøet.
Arbeidet er finansiert av Norsk Vann og Svenskt Vatten.
