Selv om sveising av polypropylen og PE regnes som en relativt sikker metode vil det før eller siden kunne forekomme feil og avvik, noe som i de fleste tilfeller har å gjøre med dårlig utførelse.
Uansett årsak vil et ledningsbrudd på en vannledning kunne forårsake helserisiko, skader på omgivelser, infrastruktur og følgekostnader. Derfor har mange eiere av ledningsnett faste prosedyrer for å kontrollere entreprenørens arbeider ved å ta ut prøver på sveiseskjøter og sjekke disse med såkalt destruktiv metode i laboratorium. Denne praksisen gjøres for å forebygge feil.
– Både trykktesting og destruktive prøver brukes i dag. Trykktesting forteller at sveiseskjøten holder i dag, men kan ikke si om den er i orden i morgen, i neste uke eller om et år. Destruktive prøver gir et representativt inntrykk av kvaliteten på håndverket, men man vet ingenting sikkert om hvorvidt de skjøtene man ikke tester holder mål, sa Antoine Walter hos Georg Fisher. Walter holdt under Hallngtreffet et foredrag om den nye teknologien som nå er utviklet.
Walter fortalte at det innen metallarbeider i mange år har vært i bruk en rekke ikke-destruktive metoder for å kontrollere sveiseskjøter, disse kan være røntgen, ultralyd eller andre magnetiske teknikker. Å kunne gjøre ikke destruktive tester av sveiseskjøter på plast representerer også et betydelig behov, og for noen år siden begynte Georg Fisher å utvikle teknologi og løsninger for dette.
– Vi har funnet fram til en teknologi som opprinnelig er utviklet for metall, så har vi tilpasset den til plast. Utstyret er nå ferdig utviklet og har vært testet i flere land på ulike VA-installasjoner, sa Walter.
Statistikken viser at 1 av 300 sveiser lekker. Ledningeieres krav er at nettet skal vare i minst 50 år eller mer.
– Det betyr at det er å forvente 16 % svikt på skjøter over en periode på 50 år, har vi råd til det? Legger man sammen alle kostnader som en vannlekkasje koster ender vi fort opp i en million i utgifter, sa Walther, som fortalte at denne første ikke-destruktive testen på sveiseskjøter i polyetylen og polypropylen, når den er gjennomført på en skjøt, skal kunne gi 10 års garanti mot at den går opp.
Den nye teknologien har sitt gjennombrudd vet at man har man lyktes med å ta fram en ny “sonde” for å sende ultralyd gjennom sveiset plastmateriale. Denne metoden kan sammenlignes med en lyd-dusj, der man sender lyd gjennom materiale og på et bilde som fanges opp på den andre side kan få et inntrykk av hvordan disse vibrasjonene vandrer gjennom eller reflekteres.
I tillegg til selve utstyret har man utviklet et dataprogram som tolker selve ultralyd-bildet av sveiesen, på samme måte som på ultralyd på metall.
Her ligger det et stort arbeid bak utviklingen, man baserer seg ikke på visuell tolkning, men på en algoritme, der man blant annet har bygget inn en “margin” i tolkninger til å se om plastmaterialet kan brytes ned over tid. Dette har man verifisert gjennom et stort antall målinger i kombinasjon med destruktive tester.
Utstyret kan brukes på alt av skjøter av speilsveiser, men fordi man ikke kjenner formasjonen på smeltetrådene i elektrosveiseutstyr til de andre fabrikantene har man hittil måttet begrense bruken til Georg Fishers komponenter for elektrosveising. Dette har å gjøre med tolkningen av bildene.
Selve utstyret er nå tilgjengelig for bruk, hvis man ønsker å være den første i Norge som prøver ut dette kan man kappe ut en prøve og sende til Georg Fisher i Sveits, eller man kan sende personer som har erfaring med tilsvarende teknikk på metall til et kurs i bruken av dette.
Det var betydelig interesse blant de 300 tilhørene på Hallingtreff for den nye metoden.
