Samspillskontrakter er i ferd med å bli en foretrukken form blant de mest fremadrettede oppdragsgiverne i inn- og utland, og særlig innen store bygge- og infrastrukturprosekter.
Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) og Arkitektbedriftene i Norge (AiN) har nylig utviklet en ny veileder for de som ønsker å se nærmere på hvordan ulike samspillskontrakter skal utformes. Målet med arbeidet er å få ned kostnader, konfliktnivået, risikoen og tidsbruken, alt til det beste for kunden.
– Vi ønsker å finne fram til en bransjestandard, og denne veilederen ser vi på som en god start på dette arbeidet. Det har vært et fruktbart samarbeid mellom Rådgivende Ingeniørers Forening og Arkitektbedriftene i Norge og dette er et godt grunnlag vi kan bygge videre på, sa Liv Kari Hansteen, leder for RIF, i sitt innledning til et seminar som i dag ble holdt om emnet i Oslo i dag. Seminaret samlet en stor skare av tilhørere og ble dessuten streamet.
Under seminaret gikk man gjennom de ulike modellene både i grove riss og i detalj. Veilederen tar for seg tre hovedmodeller for samspillskontrakter. Disse er byggherrestyrt, entreprenørstyrt og prosjektallianse (IPD).
Den modellen det er mest interesse for kalles prosjektallianse, eller IPD. IPD har sin opprinnelse i Nordsjøen, og derfra spredte praksisen seg videre til utlandet. Det er særlig i Finland man i Norden har kommet lengst på dette området. Der har man hittil satt i gang 70 prosjekter av vesentlig størrelse, og av 48 ferdigstilte kontrakter har bare ett prosjekt som har endt over målpris.
Den såkalte IPD-modellen er altså i vinden, kanskje fordi her deler både oppdragsgiver, rådgiver og entreprenør på både ansvar for selvkost, men også fortjeneste og bonus. I en slik modell setter de tre partene seg sammen i en innledende fase og utarbeider og definerer prosjektet, setter mål for gjennomføring og kostnader, og samarbeider tett i gjennomføringen. Her deler man til en stor grad ansvaret for hverandres feil, gjennom at de fleste normale avvik faller inn under selvkost.
En viktig del av IPD er nettopp første fase, der man er avhengig av bred kompetanse og evne til samarbeid. Etter denne fasen kan byggherre ta stilling til prosjektet. Selve gjennomføringen skjer i fase to, og etter fase to skjer overtakelse, sluttoppgjør og så kommer fase tre, som i praksis er en reklamasjonsperiode på fem år.
IPD krever at man har en organisasjon av en viss størrelse der styringsgruppen består av både byggherre, entreprenør og prosjekterende sitter. Det er styringsgruppen som utøver byggherrefunksjonen i fase to, selv om byggherre har vetorett. I styringsgruppen sitter normalt to representanter fra hver av de tre partene. Under styringsgruppa står et prosjektleder team der det sitter en av hver av de tre, som ivaretar disse gjennom byggeperioden.
Etter at fase to er gjennomført skjer overtakelse og oppgjør av målsum, som grovt sett består av selvkost, samt en del andre kostnader i prosjektet. Alt over målsum er enten fortjeneste eller bonus, der fordelingen er avtalt på forhånd. Hvis prosjekterende eller entreprenør gjør en feil underveis, vil dette forsvinne inn i selvkosten, og dette går dermed ut over alle de involverte, foruten tilfeller grov uaktsomhet. Feil og mangler som oppdages i overtakelsen går også inn i målsum.
Erfaringene fra IPD er at tvistenivået er mye lavere, og det er særlig prosjektleder teamet som skal løse eventuelle tvister. Hittil er denne modellen brukt bare en gang her i landet, ved Tønsberg Sykehus, men Nye Veier har også valgt denne kontraktsformen i veiprosjektet mellom Kvål og Melhus. I følge Nye Veier er erfaringene gode, selv om man er i startfasen.
Foruten IPD omtaler også veilederen byggherrestyrt samspill og entreprenørstyrt samspill. Ved byggherrestyrt samspill inngår byggherre en kontrakt med hver av prosjekterende og utførende. Her legges det inn en målsum for begge kontraktspartene. Forøvrig er det en del grunnleggende likheter i prosjektforløpet som med IPD.
Entreprenørstyrt samspillskontrakt har mye til felles med tradisjonelle fastpriskontrakter.
