SENIORFORSKER, NIVA OG FØRSTEAMANUENSIS II, NMBU Når du og jeg kjører bil så produserer vi forurensningsstoffer som hoper seg opp på veibanen. Forurensningsstoffene er en cocktail av veistøv, sot, metaller, organiske miljøgifter og ikke minst mikroplast. Mikroplasten stammer i all hovedsak fra bildekkene.I tunnelene skjer det samme, men forurensningene spres ikke på samme måte ut i terrenget. I tunnelene blir disse stoffene værende på veibanen, vegger og tak. Denne skitten må vaskes vekk, med såpe og vann, for at tunnelene skal være trygge å kjøre i og at alt utstyr ikke skal ødelegges. Omtrent ti 10-litersbøtter med vaskevann må til for å vaske én meter tunnel, slikt blir det mye skittent vaskevann av!
Det skitne vaskevannet slippes nesten utelukkende rett ut i miljøet; ofte til en bekk, elv, en innsjø eller en fjord. Heldigvis bygger Statens vegvesen og Nye Veier renseløsninger i de fleste nye tunneler. Men av de over 1200 tunnelene vi har i Norge i dag, så er det de færreste som har innebygd rensing av dette svært forurensede vaskevannet.
Kan skade arvestoff, immunsystem og hormonsystem
Undersøkelser har vist at vaskevannet inneholder en rekke ulike miljøgifter. Konsentrasjonene er ofte langt over nivåer anbefalt av Miljødirektoratet. Dette er stoffer som er veldig lite nedbrytbare i naturen, de kan tas opp av alger, planter og dyr og hope seg opp i næringskjeden. I tillegg er de ofte giftige i veldig lave konsentrasjoner. Skader på arvestoffet (DNA), immunsystemet eller hormonsystemet er typiske effekter av slike stoffer.
Så hvorfor gjør ikke Statens vegvesen og Fylkeskommunen noe med dette?
For lite kunnskap om skittent vaskevann
For det første er det lite kjent at veivann, og tunnelvaskevann spesielt, er en stor kilde til spredning av miljøgifter til naturen. Som regel er det støy, lokal luftkvalitet eller klimautslipp folk flest tenker på når de hører ordet veiforurensning.
Det er også svært varierende grad av kunnskap om dette blant miljømyndighetene, det vil si Miljødirektoratet og Fylkesmennenes miljøvernavdelinger. Det er derfor nærliggende å tenke at så lenge miljømyndighetene ikke bryr seg, så trenger heller ikke veieierne å prioritere dette. Det koster tross alt penger å rydde opp; penger som kan prioriteres til andre veiformål i stedet.
Det er nok også en holdning hos en del veieiere at det ikke er så farlig, det er jo tross alt bare en dråpe i havet! «Dilution is the solution to pollution» var lenge ansett som bra og effektiv løsning for et utslipp.
Men nå vet vi at tunnelvaskevann inneholder miljøgifter som er lite nedbrytbare og kan hope seg opp i næringskjeden. Og vi vet at tunnelene står der til «evig» tid. Da bør vaskevannet renses før det slippes ut.
Still krav om å håndtere og rense vaskevannet
Så hva kan gjøres? For det første må miljømyndighetene, uavhengig hvor i Norge, begynne å sette krav om at spredning av miljøgifter via tunnelvaskevann skal minimeres. Det er ofte slik at praksisen endres fra fylke til fylke.
For det andre må veieierne, gjerne sammen med vaskeentreprenørene og vann og avløpsbransjen satse på forskning og innovasjon. Det er krevende å rense skittent vaskevann.
For det tredje, så må veieierne gjennom sine driftskontrakter tørre å sette krav til vaskeentreprenørene at de også skal håndtere og rense vaskevannet. Altså, ikke bare sørge for at tunnelen blir ren. Er det et marked og etterspørsel, så finnes det som regel en løsning. Det handler til syvende og sist om vilje!
Artikkelen er publisert med tillatelse fra forfatteren og forskning.no
