I løpet av de siste 50 årene har vannet i innsjøer og bekker blitt gradvis mørkere. Denne økningen i mengden humus i vannkildene har en betydelig negativ innvirkning på både produksjon av drikkevann og livet i innsjøene. I tillegg synker de økonomiske verdiene i forhold til rekreasjon når innsjøene ikke lenger er fristende å svømme i.
Hvis ingenting blir gjort, vil trolig disse vannkildene falle i kvalitet ved å bli enda mørkere – men det er håp. Endringene har ikke bare skjedd i Norge, men økende nivåer av naturlig organisk materiale (NOM) i overflatevann er en utfordring for vannforsyningen i nesten alle tempererte land. Fenomenet er dokumentert i for eksempel Canada, Nord-USA, Finland, Sverige, Russland, Polen, Baltikum og Kina.
Forskere fra Lund University og SLU viser i en publikasjon til tiltak som kan gjøres for å bremse og reversere utviklingen, og resultatene er publisert det svenske tidsskriftet Ambio.
At innsjøer, bekker, bekker og elver er farget brune, skyldes at jern og organisk materiale lekker ut fra fra den omkringliggende jorda i nedslagsfeltet og ut i vannet. Dette er en naturlig prosess, men de siste tiårene har fargen økt kraftig og flere og flere innsjøer og bekker har blitt merkbart brune. Dette er det flere forhold som bidrar til.
En konsekvens er uansett at når råvann renses til drikkevann blir vannverk tvunget til å ta i bruk flere steg i renseprosessen og bruke flere kjemikalier. En annen konsekvens er at økosystemet til innsjøene påvirkes.
– Brunifisering er et problem, men du kan gjøre noe med det. Ikke minst på lokalt nivå kan skogeierforeninger, bedrifter og gründere gjøre mye for å snu utviklingen, sier Emma Kritzberg, Lund universitet, i en pressemelding.
Fokuset på barskog i skogbruk de siste hundre åre har bidratt til utviklingen. Gran har blitt plantet på innsjøer og konsekvensen har vært at organisk materiale har samlet seg i mye større grad enn da det samme landet ble gjengrodd med lauvskog eller brukt som jordbruksland.
En retur til mer løvtrær og mindre barskog nærmest innsjøene ville være bra, ifølge Emma Kritzberg og hennes kolleger Lars-Anders Hansson, Lunds universitet og Hjalmar Laudon, SLU.
De tar også til orde for at vannmettet jord, som myrområder, bevares og ikke reduseres på noen måte. I følge forskerne er det spesielt viktig når slike områder er direkte koblet til innsjøer og bekker.
Et annet positivt tiltak på lokalt nivå ville være, ifølge forskerne, å sperre grøftene og gjenskape våtmarker. Helst i kombinasjon med kontinuitetsskogbruk, noe som betyr at skogen forvaltes uten å bli hugget under høsting.
– Flere av disse tiltakene er veldig godt i tråd med næringens egne mål om hvordan man skal drive skogbruk nær vann, sier Hjalmar Laudon. Forskerne presenterer resultatene i tidsskriftet Royal Swedish Academy of Sciences tidsskrift Ambio.
