UV-desinfeksjon er en rimelig, sikker og miljøvennlig metode for desinfeksjon av vann. Teknikken har de siste 40 år spredd seg med rekordfart innen behandling av drikkevann. Startskuddet i Norden var flere alvorlige epidemier med opphav i nettopp offentlig drikkevann.
Under Norsk Vanns fagtreff nylig ble en hel sesjon viet ny kunnskap og erfaringer med UV-desinfeksjon. Når det gjelder praktisk bruk av UV og tilstanden ved norske vannverk var det særlig to foredrag som tok for seg kartlegginger og inspeksjoner av anlegg. Disse avdekket en rekke manglende forhold ved norske vannverks bruk av UV.
Tilsyn og kontroll
Olav Vatn ved Mattilsynet fortalte i sitt foredrag om hvilke funn man har gjort under tilsyn og kontroll av UV-anlegg ved norske vannverk. Tilsynet ville se på om vannverkene hadde gode nok rutiner for drift og kontroll med UV-anlegget, slik at man kan være sikker på at vannbehandlingsanlegg til enhver tid behandler drikkevannet godt nok. Vannverkene skal overholde forskriftens krav til drikkevannskvalitet og alltid produsere trygt drikkevann.
Tilsynet kikket på vannverkseiers egen farekartlegging av UV-anlegget i vannbehandlingen og den farehåndteringen som er gjennomført etter kartleggingen.
Mattilsynet undersøkte også om det var tilstrekkelig kompetanse tilgjengelig for daglig drift og kontroll av UV-anlegget, og om det forelå en opplæringsplan av driftspersonell.
UV-anlegg er en teknisk innretning som man må forstå hvordan fungerer, for å kunne drifte anlegget optimalt som en hygienisk barriere. Kjennskap til og kontroll med vannets UV-transmisjon, produsert mengde vann, UV-intensiteten vannet utsettes, er viktige driftsparameter for å kunne oppnå tilstrekkelig UV-dose.
Har ikke kontroll
For å komme opp på et faglig nivå for egen del har Mattilsynet nylig gjennomført en rekke interne tiltak for å lære opp sine egne inspektører på UV-anlegg. Her har man konsentrert seg om UV-dosene, hvilke krav som er minimum samt hvordan dette forankres i ytelse på anlegget og den praktiske driften.
Når det gjelder både overholdelse av grenseverdiene for UV-dose, farekartlegging, kompetanse og opplæring viste undersøkelsene at det var store mangler ved et betydelig antall av anleggene. Landet sett under ett var det 8% som ikke hadde kontroll med grenseverdiene, som kreves for at UV-anleggene skal kunne levere trygt drikkevann.
Det sto heller ikke bra til med farekartlegging av UV-anleggene, der nesten hvert fjerde anlegg ikke kunne vise til tilfredsstillende forhold.
– Farekartlegging av selve UV-anlegget er ofte ikke gjort, og det er mangler i kontrollen med vannkvaliteten inn til UV-anlegget. Dette er viktige forutsetning for at UV-anlegget skal kunne fungere som en hygienisk barriere, fortalte Vatn.
Lite kompetanse
Vatn viste også til resultatene innen kompetanse og opplæring, der mer enn 13 % av anlegget ikke kunne vise til den nødvendig kompetanse som bør kreves for å drive anleggene.
– Det er mange som tror at serviceavtaler er en fullgod ordning for å sikre den daglige driften. Det er naturligvis ikke tilstrekkelig, personalet må selv ha kompetanse til å se og forstå feil ved et anlegg, forstå hvordan anlegget fungerer i den daglige driften og hvordan UV-anleggets virkning henger sammen med øvrig vannbehandling, sa Vatn, som i denne forbindelse pekte på at vannbehandlingen ved ca. hvert tredje anlegg heller ikke var tilfredsstillende, noe som naturligvis UV-behandlingen er sterkt avhengig av.
Det kom også fram at det var mangler ved styringen av anlegg, for dårlig kontroll med vannmengder, og behov for bedre forståelse av hvordan UV-dosen endrer seg ved endring i vannkvalitet.
– Ved et av anleggene tok vi ut kontroll-sensoren, UV-intensiteten var på null og det tok mange minutter før anlegget stengt ned. «Ubehandlet vann» ble pumpet ut på nettet i hele denne tiden og alarmen gikk først etter at UV-anlegget hadde stengt. UV-aggregat nummer 2 startet først opp etter UV 1 hadde stengt helt med. Testing av alarmer er det også for lite av, dermed risikerer man at anleggene over lang tid ikke gjør jobben de skal, fortalte Vatn.
Manipulasjoner
Paula Pellikainen ved Bergen Vann har gjort en rekke oppdrag der man har sett på driften av UV-anlegg ved mindre vannverk. I sitt foredrag delte hun sine erfaringer fra dette arbeidet.
– Vannverkseier har ansvar å sørge for kompetanse og opplæring innen UV-desinfeksjon, i tillegg til at grenseverdier bør være kjent med alle som drifter UV-anlegget. Det virker som om dette er krevende å få til spesielt ved mindre vannverk. Her er det behov for opplæring og kompetanseheving, sa Pellikainen.
Et svært viktig punkt i drift av UV-anlegg er å se om man overholder nødvendig UV-dose. Her skal anlegget i hvert enkelt anlegg ha nok ytelse også under maksimal vannmengde.
– Ved mange anlegg hadde driftspersonellet ikke god nok kunnskap om drift av UV-anlegg, sammenhengen mellom UV-intensitet, vannkvalitet, og vannmengde. Vannmengdemåling er også viktig for UV-desinfeksjon, og jeg er overrasket at det fortsatt bygges anlegg uten vannmengdemåler. Jeg savner også at det hentes mer data til styringssystemet fra UV-anlegget, slik at man kan følge opp UV-drift på en enkel måte. Jeg har sett flere tilfeller hvor det er behov for gjennomgang av UV-automasjon/-styring/-drift, og å rette feil og mangler, fortalte hun.
Uten kontroll med vannstrømmen vil man f.eks. under en økning av kapasiteten ved skifte av en pumpe risikere at anlegget ikke levere den dosen det skal.
– Det mest slående var at det ved enkelte anlegg var manipulert med innstillingene på en slik måte at det ser ut som om anlegget leverer full desinfeksjon, men at det faktisk ikke gjør det det skal, fortalte hun.
Dette skyldes trolig at man må produsere vann til enhver tid. UV-anlegget gir alarmer i ett sett men man klarer ikke lokalisere feilkilden. For å lokalisere feilkilden man må ha kompetanse om UV-desinfeksjon og om UV-anlegg og mer data for styringssystem fra UV-anlegget.
Det var også en god del mangel på rutiner for varsling dersom anlegget ikke fungerte. Ved et anlegg hadde UV-desinfeksjonen vært ute av drift i tre uker.
