På oppdrag for Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Miljødirektoratet har Rambøll Water, advokatfirmaet Hjort og Samfunnsøkonomisk analyse sett på de samfunnsøkonomiske og juridiske konsekvensene av forslag som ble fremmet i NOU 2015:16.
Lovforslagene har hatt til hensikt å sikre at det gjennomføres tiltak for å redusere overvannsskader og at overvannshåndteringen tas inn på et tidlig stadium i planleggingen. Men hvorvidt de faktiske tiltakene som er foreslått er samfunnsøkonomisk lønnsomme avhenger av en rekke lokale faktorer, herunder forventet skaderisiko, klimatiske forhold og grunnforhold.
Bør alltid vurderes
Den nye konsekvensutredningen konkluderer med at det på forhånd ikke er mulig å si hvilke tiltak som vil være lønnsomme, man er nødt til å gjøre individuelle vurderinger av hvert enkelt tiltak i hver enkelt utbygging.
Det kreves derfor at kommunen har kompetanse og kapasitet til å gjøre nødvendige samfunnsøkonomiske vurderinger, og ut fra dette stiller riktige og nødvendige krav til utbygger og boligeier. Den juridiske analysen viser at noen av forslagene faktisk bryter med andre rettslige prinsipper, og/eller faller inn under ekspropriasjonsretten.
Dette betyr at det kan være vanskelig å implementere tiltak slik de er formulert i NOUen, og at det er behov for å komplettere lovendringene enten med egne forskrifter eller med kompensasjonsordninger.
Mindre rett til pålegg
Plan og bygningsloven er primært rettet mot nye/søknadspliktige tiltak, og har færre muligheter for å pålegge tiltak i eksisterende bebyggelse. Samtidig er det som regel i eksisterende bebyggelse som overvannsproblematikken er størst.
Overvannsutvalget foreslo i NOUen en ny paragraf, § 28-9, som delvis består av en flytting fra vannressursloven § 7, men med et tillegg som bygger på prinsippet om at hver enkelt grunneier i utgangspunktet er ansvarlig for å håndtere avrenning som følge av nedbør eller smeltevann på egen eiendom. Med denne lovendringen kan kommunene pålegge boligeier å gjennomføre tiltak på egen tomt eller være med på en større kommunal satsing i overvannsnett. Tidligere erfaringer viser at relativt enkle og rimelige tiltak i eneboligområder kan være et reelt alternativ til svært dyre investeringer i nye ledninger, og i den grad lovendringen bidrar til å utløse slike tiltak vil det helt klart ha en netto samfunnsøkonomisk nytte. Det har imidlertig liten hensikt å pålegge boligeiere å bruke midler på systemer som kommunen ikke selv er forpliktet til å fullføre.
Kommunen må betale mer
Flere av de aktuelle endringsforslagene i NOUen betyr at en større andel av kostnadene knyttet til overvannstiltak blir overført fra kommunene til private utbyggere og boligeiere. Om dette er rettferdig eller ikke avhenger bl.a. av hvordan man forholder seg til om det er den som tilfeldigvis (risikerer å) rammes av overvannshendelser som skal betale for disse tiltakene, eller om dette er en kostnad som alle skal være med å dele på. Videre er det en problemstilling at noen av kostnadene som kan bli pålagt grunneier er knyttet til overvanns- håndtering for flere, dvs. at de ikke bare inkluderer håndtering av grunneierens eget overvann. En større andel av kostnadene for overvannshåndteringen bør ifølge den nye analysen derfor overføres til private fra kommunene.
Det bør imidlertid være mulig å innføre ulike former for tilskuddsordninger eller differensierte gebyrer som reduserer belastningen på den enkelte boligeier. For utbyggere bør finansieringen av denne type infrastruktur håndteres i utbyggingsavtaler eller andre modeller/avtaler om grunneierbidrag.
Alternativ til rør
Overvannsutvalget foreslo at det legges til rette for at det kan brukes andre løsninger enn rørledninger, når dette er et mer hensiktsmessig og lønnsomt alternativ. Disse løsningene kan være både dyrere og billigere enn rørløsninger. De kan også legge beslag på areal, dvs. isolert sett ha en høyere arealkostnad. Samtidig kan disse løsningene kombineres med andre formål, for eksempel en lekeplass eller et grønnområde, og dermed bidra til ytterligere nytte for samfunnet. Samtidig gir også dette endringsforslaget redusert forutsigbarhet for tiltakshaver, med usikkerhet knyttet til hvilket eller hvilke tiltak som skal opparbeides, og at refusjonsberegningen vil være mer komplisert. Ved et krav om opparbeidelse av forskjellige anlegg, vil det kunne bli vanskelig å fastslå hvilke enheter man skal fordele utgiftene på. Det kan også reises spørsmål ved hensiktsmessigheten av å innføre en slik regel, ettersom det forutsetter etablering av en rekke mindre anlegg som det offentlige skal eie og vedlikeholde.
