Drikkevannsforskriften stiller krav om at det er nok vann tilgjengelig til enhver tid. For å kunne oppnå dette kreves det at vannverkseierne sørger for dobbel dekning på visse elementer i vannforsyningen.
– Uten vann vil alt bryte sammen, derfor har alternative vannforsyninger høy prioritet å få på plass for tiden, forteller Klaus Fottland, senior inspektør ved Mattilsynets avdeling Østfold og Follo.
Forskriften stiller krav om leveranse av tilstrekkelige mengder drikkevann til enhver tid, 365 dager i året. For å kunne oppnå dette kreves det stor grad av redundante løsninger, dvs. dubleringer av forskjellige delelementer i vannforsyningen.
– Kommunene kan som kjent løse dette ved å knytte til flere behandlingsanlegg eller alternative forsyninger. Dette kan også være overførselsledninger fra andre drikkevannsforsyninger, som dermed er med å utgjøre en fullgod leveringssikkerhet. Vi ser flere kommuner jobber systematisk med dette, og flere kommuner samarbeider for å kunne avhjelpe hverandre dersom en situasjon skulle inntreffe, forklarer Fottland.
Kommet langt
– I første omgang har vi fokus på de som leverer vann til flere enn 1000 personer, men kravet gjelder som nevnt alle. Vi har inntrykk at de fleste kommunene og vannverkene i region Stor Oslo tar dette på alvor. I vår region har flere kommet svært godt i gang. Det er etablert gode samarbeidsformer for reservevann både i Indre og Ytre Østfold samt Nedre Romerike. Vi jobber tett mot de kommuner som gjenstår. Dette er likevel prosesser som tar lang tid å gjennomføre og som vi vil ha fokus på i årene som kommer. Oslo kommune er i gang med prosjektering av ny forsyning, forklarer Fottland.
Mattilsynet følger opp systematisk alle vannforsyninger med tanke på leveringssikkerhet.
– Vi fatter nødvendige vedtak ovenfor de som ikke har en god prosess for å sikre god leveringssikkerhet. Vedtakene går på å etablere en forpliktene framdriftsplan. Vi følger opp framdriften i forhold til milepælene og vil om nødvendig komme med ytterligere vedtak dersom framdriften avviker fra planen. Her vil det om nødvendig være snakk om dagbøter, forteller Fottland.
Fottland minner om at dette er svært tunge, resurskrevende prosesser for kommunene.
– Vi har forståelse for at dette tar litt tid. Det som er viktig for oss nå er at prosessen i den enkelte kommune settes i gang. At man snakker sammen med nabokommune for å se om det er ting som kan gjøres i felleskap for å finne god løsninger. Vi ser at det jobbes svært godt i regionen hvor man ser på forsyningssikkerheten i større områder. Vannforsyningene kobles i dag sammen over større områder, og det vil snart henge samme fra Øvre Romerike til Østfold og Follo, Asker/Bærum og Drammen.
Flere typer vann
Tradisjonelt har man løst dette med «reserve vannforsyning» ved å etablereulike kilder for reserve vann. Innenfor det klassiske begrepet reserve vannforsyning regner man et sett av tiltak/løsninger som i sum utgjør en tilfredsstillende alternativ vannforsyning av drikkevann gjennom det ordinære ledningsnettet.
Mange norske kommuner har tradisjonelt hatt en form for nødvannforsyning. Dette er vann av drikkevannskvalitet til drikke og personlig hygiene distribuert utenom bruk av det ordinære ledningsnettet.
I enkelte tilfeller har man også hatt tilgang på krisevann: Til dette regner man vann som ikke har drikkevannskvalitet, men kan tilføres gjennom ordinært ledningsnett for blant annet å opprettholde trykk på ledningsnettet, da snakker man om vann til sanitært bruk, som brannvann eller for teknisk bruk. Krisevann kan tas i bruk etter avtale med kommunelege og Mattilsynet. Dette er ikke vann som skal brukes til drikke og matformål, og kan derfor bare brukes sammen med nødvann.
– I det praktiske er vi opptatt at det lages gode og robuste løsninger. Således skal summen av nødvann og reservevann kunne dekke drikkevanns-behovet til alle fastboende og andre samfunnskritiske abonnenter, presiserer Fottland.
Nød og krise
Det er en åpning i forskriften (§ 9, andre ledd) for å dekke reserve vannforsyning med nødvann, dersom praktisk gjennomførbart. Det vil si dersom vannet skulle falle ut i et begrenset område, f.eks ved ledningsbrudd. Nødvann er vann levert utenom det ordinære ledningsnettet, f,eks vannvogn. – I tillegg til å ha ulike vannkilder kan man ha løsninger med f.eks doble linjer for filter, UV anlegg, dobbelsidig forsyning (ringledninger). I mange tilfeller vil det også være en stor fordel å ha alternative råvannkilder hvis noe skulle sette den ordinære kilden ut av spill, forklarer Fottland.
For områder med mange abonnenter vil det bli nærmest umulig å basere seg kun på nødvann for å dekke drikkevannsbehovet. Planlagt dimensjonering ved kun bruk av nødvann må til enhver tid (365 dager i året) sikre levering av tilstrekkelige mengder, til faste og samfunnskritiske abonnenter.
– Skal dette være godt nok (for kommuner med mindre behov) må alt av rutiner og utstyr være på plass, og det må fungere i praksis. Jo mer kompleks vannforsyning, dess mer utfordrende er dette. Abonnentene vil trolig heller ikke vil akseptere nødvann over tid, påpeker Fottland.
Et annet unntak i forskriften (§9 tredje ledd) gir anledning til å levere krisevann – vann uten drikkevannskvalitet – som tilføres gjennom ordinært ledningsnett for blant annet å opprettholde trykk på ledningsnettet, vann til sanitært bruk, som brannvann eller for teknisk bruk. Hjemmelen kan ikke brukes for å tilfredsstille kravene til leveringssikkerhet i § 9 første ledd.
– Det regnes ikke som tilstrekkelig å levere vann som ikke tilfredsstiller forskriftskravene i kombinasjon med f.eks. at det gis kokevarsel, understreker Fottland.
Bruk av krisevann kan også skape hygieniske problemer og kan i verste fall kunne inneholde både partikler, bakterier, virus og parasitter etc. Videre kan det samle opp masse skitt, biofilm mm. i rørgater og vannmagasiner. Dette vil igjen kunne gi problemer både hos industri og hos sårbare abonnenter. Denne forurensingen kan bli utfordrende å bli kvitt.
