Bjarne Haugland. daglig leder i produsentforeningen VVP ser fram til at situasjonen skal gå mot det normale.

– Vannsenter kan bli pengemaskin

Realiseringen av et kompetansesenter for vann ved NMBU vil koste staten 20 millioner. Det kan bli en av de mest lønnsomme forskningsinvesteringene på mange tiår, skriver Bjarne Haugland, leder for VA og VVS produsentene VVP i denne kronikken.

0

I budsjettavtalen for 2018 mellom regjeringen og støttepartiene bevilget Stortinget 2,5 millioner kroner til å igangsette arbeidet med et kompetansesenter for vann- og avløp ved Norges miljø og biovitenskaplige universitet på Ås. For å fullføre prosjektet trengs 17,5 millioner til fra storsamfunnet. Resten av midlene stiller næringen med. Leverer regjeringen de resterende kronene, kan det vise seg å bli en av det mest lønnsomme investeringene på neste års statsbudsjett. Her er hvorfor:

Norge står overfor en kjempeutfordring dersom vi skal rekke å tilpasse oss et varmere og våtere klima. I løpet av få tiår kommer nedbørsmengden til å øke med 20 %. Våtere vær vil legge et massivt press på et allerede nedslitt og overbelastet vann- og avløpsnett. Hvert år koster overvann samfunnet 1,6 til 3,6 milliarder kroner, ifølge det offentlig oppnevnte Overvannsutvalget. Samme utvalg anslår at prislappen kan komme til å doble seg i løpet av kort tid.

Med andre ord har Norge et stort behov for raskt å investere i vann- og avløpssystemer som kan ta unna større nedbørsmengder og rask snøsmelting. Alternativet blir å lempe stadig mer vann inn i stadig flere kjellere, og betale en økende regning for skader på hus, eiendom og samfunnsmessig infrastruktur.

Men å oppgradere vann- og avløpsnettet vil også koste. Etterslepet er stort, og faktisk voksende. Investeringsbehovet for kommunalt eide vann- og avløpsanlegg i Norge er for perioden 2016-2040 beregnet å være 280 mrd. kr, hvorav ledningsnettet utgjør 236 mrd. kr. (Kilde: Norsk Vann, 2017) Fornyelsen av vannledningsnettet de siste årene ligger på 0,70 % årlig og for avløpsledningsnettet 0,61 % årlig, men må økes med om lag 50 % årlig for å unngå en ytterligere forfallsutvikling. Både kommuner og staten ser at investeringstempoet må opp. 

Det er i dette bildet kompetansesentret for vann kommer inn. Erfaring – eller brente fingre – viser at før samfunnet skal i gang med store investeringer i kritisk infrastruktur, at det lønner seg å forske på og teste ut nye teknologiske løsninger. Venter vi til et nytt ledningsnett er lagt, risikerer vi å måtte gjøre dobbelt arbeid.

Kunnskapen vi vil utvikle ved et nytt kompetansesenter kommer til å spare Norge for store beløp når vi skal i gang med milliardinvesteringer i vann- og avløpssystemet. Ny teknologi vil kunne gjøre det mulig å redusere vannsvinn, sikre mer effektiv rensing, heve vannkvaliteten og gi kunnskap om hvordan man kan bygge ut et moderne ledningsnett på en effektiv måte.  Med andre ord vil en investering på 20 millioner ikke bare betale seg, men i praksis spare samfunnet for betydelige beløp i årene som kommer.

Vann er en av våre aller mest kritiske ressurser. Vi har mer enn nok i dette landet, men skal vi sørge at vannet forblir en ressurs mer enn et problem, må vi investere i morgendagens teknologi. Sammenlignet med milliardutgiftene vi allerede betaler for overvannsskader, og ikke minst med behovet for investeringer i nytt vann- og avløpsnett, fremstår bevilgningene til et vannkompetansesenter som en nesten latterlig lønnsom investering. Regjeringen har vist vilje, nå gjenstår det å demonstrere handling.